Kultklassikeren
THE HAUNTING
USA/England - 1963
Regi: Robert Wise
Med: Julie Harris, Claire Bloom, Richard Johnson, Russ Tamblyn & Fay Compton
«SCREAM...no one will hear you! RUN... and the silent footsteps will follow, for in Hill House the dead are restless!»
Vi starter opp spøkeriene med den kanskje aller beste filmen i sin sjanger, basert på romanen av Shirley Jackson. En stemningsfull, elegant svart-hvitt-grøsser som med rette kan kalles et mesterverk.
Antropologen Dr. John Markway (Richard Johnson) har samlet sammen en ekspedisjon til det sagnomsuste spøkelseshuset Hill House, for å finne håndfaste beviser på overnaturlige fenomener. Dette 90 år gamle kråkeslottet har tiltrukket død og lidelse siden det ble bygget.
En labyrint med asymmetriske vinkler og forunderlige detaljer, der så godt som hvert eneste rom er overdekorert med speil og statuer.
Markway har rekruttert to kvinner han hevder har erfaring og evner innen det paranormale. Den første er Eleanor Lance (Julie Harris) en nervøs peppermø som er på flukt fra fortiden sin. Hun har tilbrakt hele sitt voksne liv med å ta seg av sin invalide mor, og er ikke godt utrustet for et sted som Hill House.
Den andre etterforskeren er den synske Theo (Claire Bloom), en lesbisk skjønnhet som raskt utvikler følelser for Eleanor.
Også med på dette eksperimentet er playboyen Luke Sanderson (Russ Tamblyn), som en dag vil arve huset. Han er en rasjonell kyniker som ikke tar denne ekspedisjonen alvorlig for et sekund, helt til han begynner å høre merkelig stønning og barnegråt i gangene.
Dette kråkeslottet er ikke nødvendigvis hjemsøkt av spøkelser, men Dr. Markway definerer det som ”et sykt, forstyrret hus”.
Eleanor er temmelig forstyrret selv. I følge hennes indre monologer kan man mistenke at hun er mentalt syk, og at dette ondet huset tiltrekkes av Eleanors psykiske sårbarhet. Det tar uansett ikke lang tid før noen eller noe denger voldsomt på soveromsdøren hennes, og skribler ”HELP ELEANOR COME HOME” med kritt i gangen.
Mens romanen gjorde det klart at det var Hill House som sto bak de merkelige fenomenene, holder regissør Robert Wise filmen åpen for tolkning - og avslører aldri om det er snakk om onde ånder, ren innbilning, massesuggesjon eller hvorvidt Elanor skaper alle fenomenene selv i et desperat skrik om oppmerksomhet.
Sånn sett fungerer «The Haunting» glimrende uansett hva man måtte tro på: vitenskap og virkelighet, eller spøkelser og overtro. Like severdig både som en grøsser, og som et psykologisk drama om en kvinnes nervøse sammenbrudd.
Oversiktsbildene av Hill House er egentlig av Ettington Park Hotel i Warwickshire, som regissør Wise filmet med infrarøde linser for å gi det et uhyggelig preg. Han filmet også flere av oversiktsbildene av dette gotiske godset med en prototypelinse fra Panavision, som ga bygningen forvridde vinkler for å forsterke følelsen av at noe er veldig galt med stedet.
Eierne av hotellet påstår at bygningen virkelig er hjemsøkt av spøkelser, og skuespilleren Russ Tamblyn hevder på DVD-ens kommentarspor at han opplevde merkelige fenomener under innspillingen.
Robert Wise er mest kjent for musikaler som ”West Side Story” og ”Sound of Music”, men starter opp i filmbransjen i lære hos den legendariske skrekkprodusenten Val Lewton, og «The Haunting» er i sterk grad en film i hans ånd. Den bygger opp en skikkelig effektiv stemning med beskjedne virkemidler, og er selve skoleeksempelet på hvordan man skaper ekte spenning med hjelp av lydeffekter og sterke skuespillere.
Denne klassikerens gode navn ble besudlet av Jan de Bont i 1999, som regisserte selve skoleeksempelet på hvordan man ikke skal lage en nyinnspilling.
Stephen King skrev sin egen nyinnspilling for TV, og kalte den «Rose Red» (2002). Var ikke så grassalt bra, den heller.
Potensiell kultfilm 1
THE LEGEND OF HELL HOUSE
USA - 1973
Regi: John Hough
Med: Pamela Franklin, Roddy McDowell, Clive Revill, Gayle Hunnicutt & Roland Culver
«For the sake of your sanity, pray it isn't true!»
For dem som fortsatt måtte være i tvil om hvor innflytelsesrik Shirley Jacksons «The Haunting of Hill House» er i denne sjangeren, her kommer en slags remix av romanen.
Den litterære legenden Richard Matheson bestemte seg for å fortelle sin egen versjon av denne erketypiske spøkelseshistorien, men der Jackson benyttet seg av antydninger og elegant ordlegging, fylte Matheson sin roman ”Hell House” med perversjoner, rå sex og grotesk jævelskap.
Mesteparten av dette ble bare antydet i filmversjonen «The Legend of Hell House», som i følge mange er en av de aller beste «haunted house»-filmene noensinne laget. Jeg vil absolutt ikke gå så langt, men dette er allikevel en underholdende grøsser.
En cheesy åpningstekst av Tom Corbett (selvutnevnt ”klarsynt konsulent for europeiske kongeligheter”) hevder i beste Criswell-stil at filmen er fiktiv, men ”hendelse som beskriver psykiske fenomener er ikke bare innenfor sannsynlighetens grenser, men kan meget vel være sanne”. Right-o.
Den parapsykologiske eksperten Lionel Barrett (Clive Revill) har fått et oppdrag av den døende mangemillionæren Mr. Deuch: å finne bevis på liv etter døden - og drar til det eneste stedet sånne bevis kan finnes. Nei, ikke Märtha Louises engleskole, men Belasco House. Bedre kjent som Hell House, spøkelseshusenes svar på Mount Everest.
Et gotisk slott omgitt av tåke og dårlige vibber, som ble bygget av den hedonistiske sadisten Emerich Belasco. En Aleister Crowley-karakter som gjorde hele huset ondt til grunnmuren med sine favorittforlystelser: «narkotika, alkoholisme, sadisme, bestialitet, mutilasjon, mord, vampyrisme, nekrofili og kannibalisme».
Pluss et bredt spekter av seksuelle perversjoner.
Det siste noen hørte til Belasco var i 1927, da han forsvant sporløst mens alle husgjestene hans ble funnet døde.
Barrett flytter inn i huset en uke før jul sammen med sin kone Ann (Gayle Hunnicutt), mediet Florence Tanner (Pamela Franklin), og Benjamin Franklin Fisher (Roddy McDowell) – den eneste som overlevde siste forsøk på å undersøke de overnaturlige hendelsene i huset. Siden den gangen har Belasco-huset forblitt lukket og låst – frem til nå.
Alle fire vil få utbetalt 100.000 pund hvis de overlever uken.
Våre venner steller i stand sin første seanse, med ektoplasma og gode greier. Under seansen blir mediet Florence besatt av en rasende ånd som skriker ”Get out of this house before I kill you all!!”. Noe de selvsagt ikke er smarte nok til å gjøre.
Stemning mellom de fire gjestene blir stadig mer anspent etter hvert som et ondt nærvær leker med dem. Først uskyldige pek der dører smelles igjen og bestikk kastes i vegger – snart mer skremmende saker. En veldig ilter katt angriper den kristne jomfruen Florence, mens en ånd stadig forsøker å ha sex med henne.
Florence innbiler seg at huset er hjemsøkt av sønnen til Belasco, som bare ønsker å beskytte dem mot ondskapen. Som takk for tilliten ender hun opp med å bli voldtatt av en ånd som ikke riktig er det den gir seg ut for å være.
I mellomtiden blir den seksuelt frustrerte kona til Barrett tilsynelatende besatt av en veldig kåt ånd, som gjør sitt beste for å forføre den ikke utpreget maskuline Fisher
Barrett er overbevist om at de overnaturlige hendelsene i huset har sin vitenskapelige forklaring, og han akter å nøytralisere den psykiske energien i huset med en diger maskin som sender ut elektromagnetiske strålinger.
Situasjonen detonerer på siste besøksdag, som er selveste julaften. Harde pakker til alle!
Richard Matheson skrev selv manuset til filmen, og tonet ned de groveste perversitetene fra romanen, trolig mer enn filmen har godt av. Han var selv aldri særlig fornøy med filmen, og følte at den manglet noe – selv om han bare hadde seg selv å skylde.
Allikevel, «The Legend of Hell House» har sine eksentriske særegenheter, og slutten har en forrykt ”twist” der det viser seg at (spoilers!) den onde giganten Belasco egentlig var en liten rakker som kuttet av begge bena, og brukte proteser for virke høyere.
Trolig den eneste onde ånden i filmhistorien som lar seg mobbe bort på grunn av mindreverdighetskomplekser.
Jeg tipper forresten at Steven Spielberg (eller eventuelt Tobe Hooper) fant en del inspirasjon i denne filmen til «Poltergeist».
Potensiell kultfilm 2
THE SENTINEL
USA - 1977
Regi: Michael Winner
Med: Christina Raines, Chris Sarandon, Martin Balsam, John Carradine & José Ferrer
«She was young. She was beautiful. She was next.»
Selv de sterkeste menn har sin grense, og min finner du omtrent der countrymusikken starter. Så jeg orker simpelthen ikke å vie tid til countrymusikal-grøsserkomedien «Hillbillys in a Haunted House» (1967), og du har ikke lyst til å høre om den. Trust me.
Det finnes nok av elendige filmer i denne undersjangeren, men istedenfor å sløse bort tid på dem turer vi videre med denne forskrudde storproduksjonen om Alison Parker (Christina Raines). En ung og nevrotisk supermodell som har figurert på forsidene til blader som Cosmopolitan og Harpers Bazaar.
Som uskyldig skolepike oppdaget Alison sin gamle pappa kliss naken i sengen sammen med to groteske gatepiker, mens de spiste kake. Noe som var en så traumatisk opplevelse at Alison umiddelbart stormet gråtende inn på badet for å kutte over pulsårene sine.
Nå er Alison ute fra sanatoriet i tide til å se sin onde far dø av kreft, men det blir slett ikke det siste hun ser til ham.
Som en frigjort kvinne av syttitallet er Alison mest opptatt av sin uavhengighet, og ønsker å finne seg en egen leilighet. Valget faller på en trivelig bygård i en av New Yorks mest eksklusive områder, med en husleie på hele 400 dollar måne- den.
Her møter Alison sine nye naboer, en gruppe eksentriske raringer som inkluderer den ubehagelig vennlige pensjonisten Charlie (Burgess Meredith), samt det lesbiske paret Gerde (Oscar-nominerte Sylvia Miles) og Sandra (Beverly D’Angelo).
Det er under møte med sistnevnte at Alison aner at noe merkelig er på gang i denne bygården. Ikke fordi disse damene hevder at jobben deres er ”å klå på hverandre”, eller fordi de begge er ikledd trikoter. Snarere fordi den stumme Sandra introduser seg selv ved å runke seg frenetisk til orgasme foran en forskrekket Alison, før hun lukter på fingrene sine med en ekstatisk flir og ville øyne. Fru Griswold, da!
På natten er Alison plaget av mareritt, hører bankelyder og skritt den tomme i leiligheten overfor. Hun gjør som de fleste av oss ville gjort i samme situasjon: sniker seg opp på loftet ikledd en liten nattkjole for å undersøke ulydene.
Som fortjent blir hun hjemsøkt av sin avdøde far. En grotesk skikkelse hun ender opp med å knivstikke rett i hjertet og deretter kutter nesen av!
På dagen sliter Alison med migreneanfall og blackouts, men ingen aner hva som er galt med henne. Har alt dette en sammenheng med hennes nye leilighet, og de snodige naboene?
Vel, i følge eiendomsmegleren Miss Logan (Ava Gardner) kan det ikke være naboene – siden hele bygården har stått tom i to år! Den eneste som bor der er utenom Alison er en blind, gammel prest som stadig stirrer ut av vinduet i toppetasjen. Uhu!
Innen vi får løsningen på mysteriet blir vi introdusert til en katt i fødselsdagshatt, polkadansing, bisarre drømmesekvenser med mye nakenhet og en katolsk konspirasjon.
«The Sentinel» topper alt dette med en finale der (spoilers ahoy!) helvetes porter åpnes, og en horde av demoniske misfostre kryper opp fra underverdenen. Til disse rollene rekrutterte regissør Michael Winner det som var igjen av virkelige sirkusfreaks og deformerte mennesker i USA, enten de kom fra omreisende tivolier, institusjoner eller sykehus.
Denne scenen skapte store kontroverser i USA, selv om Winner hevder at disse statistene hadde det mye moro under innspillingen.
Universal Pictures hadde kjøpt opp rettighetene til en bestselger som var så lik bl.a. «Rosemary’s Baby» at forfatteren Jeffrey Konvitz hadde fått trusler om søksmål.
Filmplanene gikk tregt helt til Winner tok over prosjektet. Han skrev om manuset i løpet av noen uker, og fulgte formelen til Universals populære katastrofefilmer: ved å fylle hver eneste rolle i filmen med velkjente skuespillere. «The Sentinel» har virkelig en imponerende rolleliste, med en god blanding av aldrende skrekkveteraner, avdankede Hollywood-stjerner og unge stjerneskudd - deriblant Christopher Walken, Tom Berenger og Jeff Goldblum.
Dette er en forbausende forskrudd film til å være laget av en stort Hollywood-studio, og man kan saktens lure på hvordan Michael Winner klarte å lure mange av disse scenene gjennom den amerikanske sensuren.
Det er lett å se at Lucio Fulci resirkulerte mange av elementene fra «The Sentinel» til sin «The Beyond» (1981).
«The Sentinel» er sluppet uklippet på DVD både i USA og England. Sistnevnte utgave har i tillegg et morsomt kommentarspor av regissør Winner, som tilbringer mesteparten av tiden med å gi oss injurierende anekdoter og historier om hvordan han prøvde å ligge med de kvinnelige statistene.
Ekstrem kultfilm
HOUSE
Japan - 1977
Regi: Nobuhiko Obayashi
Med: Kimiko Ikegami, Kumiko Ohba, Yôko Minamida, Ai Matsubara & Miki Jinbo
«The Comic-horror cult sensation – direct from its smash midnight theatrical run!»
Vi har sett ørten japanske horrorfilmer med hjemsøkte hus, skumle spøkelsesbarn og langhårede spastiske damer som lager rare lyder. Japan har en lang og trofast tradisjon med å lage såkalte ”kaidaneiga”-filmer, men ikke en eneste en av dem likner på «House».
Jeg tør faktisk gå så langt at ingen film noensinne laget noe sted på kloden likner på «House».
En fargesprakende hyperaktiv, sprøyte gal sukkerspinnfilm om en gjeng fnisete skolepiker som drar på sommerferie til et merkelig spøkelseshus på landsbygda.
Tenårige Gorgeous er furten over at hennes pappa har funnet en ny stemor til henne, og flykter fra familieproblemene ved å besøke sin gamle tante på landet.
Med på slep har hun sine fem bestevenninner, som alle har kallenavn som korresponderer med deres egenskaper. Mac er en matglad rugg som alltid ser etter noe å spise, mens Prof er skoleflink og har briller. Fantasy har en overaktiv fantasi, Sweet er snill og litt engstelig av seg. Melody kan spille piano, mens Kung-Fu er en tøffing som kan… vel, kung fu.
Gorgeous’ invalide tante setter stor pris på å få disse livsglade jentene på besøk – ikke minst sånn at hun kan suge livskraften deres. For tante er en ond ånd som lever av ”gifteklare piker”, og er en forlengelse av spøkelseshuset sitt – en levende organisme som også spiser piker til frokost. Eller noe sånt.
Akkurat hva annet som skjer her er ikke så helt greit å si, men jeg registrerte i alle fall følgende hendelser:
Et avkuttet hode biter en pike i stjerten.
Tante danser med et skjelett, hopper inn i et kjøleskap og spiser en avkappet menneskehånd.
Melody blir jafset opp av et piano.
Kung-Fu slåss mot flygende vedkubber og blir spist opp av en taklampe - men de avkappede bena hennes klarer allikevel å sparke en kattetegning, sånn at hele huset begynner å sprute blod.
Gigantiske lepper flyr rundt, og en lærer forvandles til bananer.
«House» blir gradvis mer syrete, før den eksploderer i dadaistisk delirium.
Hele filmen føles som den er dratt rett ut av underbevisstheten til en sukkergira jentunge med overaktiv fantasi og ADHD. «House» følger en slags forskrudd barnelogikk, noe som faktisk også var stemningen regissør Nobuhiko Obayashi prøvde å legge seg på her. Han skrev manuset basert på ideer fra sin elleveårige datter Chigumi, etter å ha fått i oppdrag å komme opp med en japansk versjon av «Haisommer» for Toho-studioet!
Hele «House» er overlesset av surrealistiske detaljer - med slapstickhumor, musikalscener, nakenscener og innslag av eksperimentell avantgarde. Virkelig noe for seg selv.