Kultklassikeren
CHARLEY VARRICK
USA – 1973
Regi: Don Siegel
Med: Walter Matthau, Joe Don Baker, Felicia Farr, Andrew Robinson & Sheree North.
«When he runs out of dumb luck he always has genius to fall back on!»
Walther Matthau forbindes i hovedsak med brede komedier, men han var en allsidig kar som også dukker opp i flere syttitallsthril- lere. Deriblant The Taking of Pelham 123 og Don Siegels Charley Varrick. Siegel hadde laget film siden førtitallet, og sto bak sci-fi- klassikeren Invasion of the Body Snatchers - men huskes nok best for samarbeidet med Clint Eastwood, samt hardkokte krimfilmer som The Killers (1964), Madigan (1968) og The Black Windmill (1974). Manuset til Charley Varrick ble spesialskrevet for Eastwood, som var travelt opptatt med å lage High Plains Drifter, og måtte takke nei til rollen. I et øyeblikks inspirasjon hyret Siegel inn den middelaldrende moromannen Matthau som erstatning.
En grinete, gråhåret gammel gubbe med gipset fot hinker seg inn i en bank i den søvnige, lille småbyen Tes Cruces i New Mexico. Bare en forkledning, viser det seg. Han er egentlig Charley Varrick (Walter Matthau), en tidligere stuntflyger som nå raner banker sammen med kona Nadine (Jaqueline Scott). To politimenn og en av ranerne blir skutt i hjel, mens Nadine blir dødelig såret under en vill biljakt. Varrick sitter igjen alene med den hjernedøde medhjelperen Harman (Andrew Robinson, Scorpio i Dirty Harry), og to sekker fulle av penger. Han hadde ventet seg et beskje- dent utbytte på rundt 30.000, men fikk med seg trekvart millioner dollar. Banken hevder ranerne toppen stjal et par tusen, noe som bare kan bety to ting: hvitvasking av mafiapenger og en sikker død. Varrick aner umiddelbart hvor dette vil ende, men Harmon akter slett ikke å ligge lavt med så mye penger til rådighet.
Charley må dermed komme opp med en snedig plan for å redde livet. Banksjefen Maynard Boyle (John Vernon) hyrer inn ekstern hjelp for å spore opp ranerne: mafi- asporhunden Molly (Joe Don Baker). Ikke la deg lure av jentenavnet, Molly er en piper- øykende sørstatssosiopat som ikke tar fem blanke øre for å mishandle handikappede, fike opp damer før han har sex med dem eller torturere fremmedfolk han møter på sin vei for å få kloa i Charley Varrick. Joe Don Baker er helt glimrende her, og stikker av med hele filmen i en karismatisk birolle som minner mye om drapsmaskinen Anton Chigurh i Coen-brødrenes No Country for Old Men. De to filmene har såpass mange likhetstrekk at man kan mistenke at forfatteren Cormac McCarthy så Charley Varrick en gang eller to før han skrev boken. Allstednærværende Quentin Tarantino er en stor fan, som tyvlånte ”…go to work on you with a pair of pliers and a blowtorch”- monologen til Pulp Fiction herfra.
Fun fact: mot slutten har 53-årige Walter Matthau en heller smakløs sexscene med den blonde sekretæren Sybil (Felicia Farr). En liten ”in joke”, siden Farr var kona til Matthaus gode venn og samarbeidspartner Jack Lemmon. Matthau er ikke akkurat overbevisende som sjarmerende førsteelsker, men han er helt perfekt i en rolle som sløy svindler, og har akkurat den rette blandingen av skarp intelligens og kalkulert vennlighet til å overbevise oss om at han klarer å lure alle trill rundt. Med sin kombinasjon av eksentriske karakterer, kriminelle helter, vittig dialog, kompliserte lureri og plutselige voldsomheter føles dette som en Elmore Leonard-historie, men filmen er basert på romanen The Looters av John H. Reese. En brillebra krimfilm, som er snedigere konstruert enn man kan tro ved første øyekast. Matthau likte selv ikke Charley Varrick noe særlig, til dels fordi han følte at plottet var alt for komplisert. Vel, han tok feil. En av filmens største styrker er at den ikke undervurderer publikum eller overforklarer historien.
Matthau nektet å promotere Charley Varrick, noe som bidro til at den floppet grundig på amerikanske kinoer i 1973. Med tiden har den bygget seg opp en dedikert tilhengerskare, som holdt ivrige kampanjer for å få filmen sluppet på DVD. Den var på 1980-tallet tilgjengelig her hjemme på nedklippet VHS som Charley Varricks kupp de luxe. Da den endelig ble gitt ut på sone 1-DVD var det dessverre i ”full screen” og elendig kvalitet. I fjor ble imidlertid en mye bedre DVD-utgave sluppet i England (usensurert og i widescreen), som kan innkjøpes for en billig slant fra www.play.com. Også kjent som Kill Charley Varrick. Se samtidig: The Mechanic (1972), Mr. Majestyk (1974) og The Taking of Pelham 123 (1974).
Charley Varrick trailer
Potensiell kultfilm
PRIME CUT
USA – 1972
Regi: Michael Richie
Med: Lee Marvin, Gene Hackman, Sissy Spacek, Angel Tompkins & Gregory Walcott
«Together They’re Murder!»
Snakker vi om hardhauser på film kommer vi ikke utenom ikonet Lee Marvin. Hans mest kjente rolle i denne sjangeren er utvilsomt John Boorman-klassikeren Point Blank (1967). Prime Cut kom fem år senere, og er så godt som glemt i dag. En eksentrisk krimfilm som balanserer på kanten mellom politisk ukorrekt actionthriller og ren satire, som i sin tid sjokkerte kritikere i USA. Gene Hackman er kjøttgangste- ren Mary Ann: månedens andre sosiopat med et kvinnenavn. Han skylder den irske mafiaen 50.000 blanke dollar, og har ingen intensjoner om å betale tilbake en cent. Alle innkreverne mafiaen har sendt til Mary Anns gård i Kansas har mistet livet, den siste i rekken ble sendt tilbake til mafiabossen i Chicago som pølser.
Torpedoen Nick Devlin (Lee Marvin) får i oppdrag å rydde opp, siden han kjenner Mary Ann fra gamle dager og hadde et forhold til kona hans. Devlin får utdelt tre unge mafiasoldater, en privatsjåfør samt en svart limousin - og tar kjøreturen fra urbane Chicago og til bondelandet i Kansas City. De ankommer ”Mary Ann’s Meat” akkurat i tide til å se kliss nakne, dopa ungpiker bli auksjonert bort som om de var kveg. Mary Ann selger kjøtt i alle sine former, og hevder at ”cow flesh, girl flesh – it’s all the same to me!”. Nick er kanskje en profesjonell drapsmann, men han er også en gentleman - så han redder ungjenta Poppy (Sissy Spacek) fra kjøttmarkedet, og plasserer henne i trygghet på hotellrommet sitt. Viser seg at Mary Ann har avlet opp jenter på et barnehjem, der de har vokst opp helt uten mannlig kontakt i påvente av å bli solgt som sexslaver.
Alt bygger seg opp til et oppgjør mellom Mary Ann og Devlin, som utspil- ler seg under et skikkelig tordenvær. Det hele ender med en shootout i en solsikkeåker, der Marvin plaffer ned drøssevis at bondske ”bad guys” i snekkerbukser med en M76-maskinpistol, og kjører en diger semitrailer rett inn i Mary Anns elegante drivhus. I et minneverdig øyeblikk forsøker Mary Anns bror å stikke ned Devlin med en… pølse. Det er en sånn film, liksom. Historien er ikke så bemerkelsesverdig som den bisarre tonen i filmen. Avdøde Michael Ritchie ble i senere år en samlebåndsre- gissør, men var i starten av karrieren et hett talent kjent for skarpe satirer som The Candidate (1972) og Smile (1975). Han tilnærmer seg også Prime Cut som en svart komedie. Prime Cut er dessuten laget med en sunn forakt for den amerikanske midtvesten, og ”the American Heartland” er portrettert som et påtatt koselig hillbil- lyhelvete der eplepai og korpsmusikk skjuler jævelskap selv mafiaen vemmes av.
En vakker, ung (og jevnlig naken) Sissy Spacek filmdebuterete som den troskyldige Poppy, åtte år før hun vant en Oscar for Coal Miner’s Daughter. Øyeblikket der Marvin tar med Spacek på luksusrestaurant i verdens mest gjennomsiktige kjole er en klassiker i seg selv. Det samme er en Hitchcock-inspirert scene der de jages av en enorm skurtresker, som deretter spiser opp en hel limousin. Fun Fact: Gene Hackmans bror i filmen spilles av Gregory Walcott fra Plan 9 From Outer Space! Etter at Playboy trykket en saftig fotoserie med nakenbilder fra filmen trodde enkelte at dette var en ren pornofilm. Fint få så den på kino i USA, men med årene har Prime Cut blitt gjenoppdaget på video. Filmen er sluppet på Sone 1-DVD fra Paramount, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Se samtidig: Across 110th Street (1972), The Seven-Ups (1973) og 99 and 44/100 % Dead (1974).
Prime Cut åpningstitler
Ekstrem kalkunfilm
BRING ME THE HEAD OF ALFREDO GARCIA
USA – 1974
Regi: Sam Peckinpah
Med: Warren Oats, Isela Vega, Robert Wagner, Gig Young & Kris Kristofferson
«Why is his head worth one million dollars and the lives of 21 people?»
Ah, en av de feteste filmtitlene i historien, fra Hollywoods mest kompromissløse og macho filmskaper: ”Bloody” Sam Peckinpah. Dette er ikke, som man ved første øyekast kunne tro, en western – men mye annet. En melankolsk kjærlighetshistorie, en morbid tragikomedie og en febret ”road movie” som kjører i full fart mot mørkets hjerte. En hardbarket krimthriller i Charles Bukowskis ånd, et selvdestruktivt selvportrett og den ultimate Peckinpahfilmen. Bring Me the Head of Alfredo Garcia er fortsatt kontroversielt stykke filmhistorie. Av enkelte kritikere kåret til et av tidenes verste makkverk, av andre rost opp i skyene som et forskrudd mesterverk. Sistnevnte har selvsagt helt rett, mens førstnevnte er patetiske klovner med for mye østrogen i kroppen.
”Bring Me the Head of Alfredo Garcia”. Ordene kommer fra den meksikanske mafiabossen “El Jefe” (Emilio Fernandes), etter at han oppdager at Alfredo har vanæret familiens gode navn ved å gjøre datteren hans gravid. El Jefe utlover en dusør på en million dollar til hvem som enn dreper fyren, og deretter bringer tilbake hodet hans som bevis. Dusørjegere, leiemordere og lykkejegere fra hele Mexico spurter ut for å finne Garcia, men ingen ser snurten av ham. El Jefes homofile håndlangere Sappensly (Robert Webber) og Quill (Gig Young) ender til slutt opp i en lurvete liten bar i New Mexico, der de kommer i prat med den forsofne barpianisten Bennie (Warren Oates). Benny kjenner til Alfredo Garcia, som er elskeren til hans eksprostituerte kjæreste Elita (Isela Vega). Og i følge henne døde Garcia i en bilulykke kort tid etter at de hadde sex en siste gang. Bennie føler seg forsmådd, men ser samtidig sitt livs mulighet, og tilbyr seg å levere Garcias hode for fem tusen dollar på forskudd. Han får to hundre og fire dager. For pengene kjøper han seg en machete, og drar ut på kjøretur med Elita for å finne Garcias grav, sånn at han kan kappe hodet av liket.
Bennie hevder at: ”Nobody loses all the time”, men han tar feil. Noen taper alltid, og Bennie er en av dem. Han finner til slutt Alfredos hode, og er snart på vei til El Jefes hovedkvarter med dusørjegere og iltre meksikanere i hælene. Alt han har som selskap er det overmodne hodet til Al, som ligger i en sekk i passasjersetet omgitt av fluer. Hodet er nå den stadig mer psykotiske Bennies nye bestevenn, og hans eneste allierte i kampen mot skurkene som ødela livene til dem begge. Neppe noen stor overraskelse at alt ender med ”slow motion”-slakt i beste The Wild Bunch-stil. På veien dukker Kris Kristofferson opp som voldtektsforbryter, folk blir levende begravet, kvinner blir mishandlet, litervis av sterksprit blir styrtet og mange dusin liv går tapt i et forrykende kuleregn.
Bring me the Head of Alfredo Garcia er utviltsomt Peckinpahs mest personlige film. Han anså dette som sin versjon av The Treaure of Sierra Madre, og dyttet hele sin bitre livsanskuelse og skadeskutte sjel inn i filmen. Sam skrev selv manuset (hans siste) sammen med Gordon Dawson, som senere innrømmet at han formet hovedpersonen Bennie etter regissøren. Kultsidefavoritten Warren Oates gjorde det samme: kledde seg i identiske klær som Peckinpah, lånte favorittsolbrillene hans, kopierte mimikken hans - og fanget perfekt opp fyllenevrosene til den stadig mer alkoholiserte regissøren. Dette var Oates’ fjerde film for Peckinpah, så han hadde hatt rikelig med tid til å studere regissørens selvdestruk- tive oppførsel. Peckinpach var i god ferd med å drikke seg i hjel under innspillingen, forbannet og desillusjonert over at filmselskapet ødela hans forrige film: Pat Garret & Billy the Kid (1973).
Bring Me the Head of Alfredo Garcia var faktisk den første og eneste filmen Peckinpah hadde total kreativ kontroll over. I likhet med hovedpersonen Bennie aktet han å fullføre oppdraget uansett konsekvensene, hvor full av fylleangst, raseri, bitterhet, desperasjon og ren galskap han enn måtte være. Peckinpah var i ettertid ekstremt stolt av filmen, og uttalte at: ”Jeg gjorde den akkurat sånn som jeg ville. Bra eller dårlig, lik den eller ikke - Alfredo Garcia var min film”. Bring Me the Head of Alfredo Garcia ble møtt med forferdelse og avsky etter verdenspremieren, og fikk først respekten den fortjener lenge etter Peckinpahs død. Den har influert drøssevis av filmskapere, og er en personlig favoritt blant godtfolk som David Lynch, Park Chan-wook og Takeshi Kitano. Bring Me the Head of Alfredo Garcia ble aldri satt opp på kino i Norge, men er gitt ut på DVD uklippet fra MGM, og kan kjøpes fra www.deepdiscount.com. Se samtidig Straw Dogs (1971), The Getaway (1972) og muligens The Killer Elite (1975).
Bring Me the head of Alfredo Garcia trailer
Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på Kultbloggen danadecay.blogspot.com/