Husk å sjekk ut klipp fra månedens kultfilmer og flere til på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay! Oppdateres jevnlig!
Kultklassikeren
TRON
USA - 1982
Regi: Steven Lisberger
Med: Jeff Bridges, Bruce Boxleitner, David Warner, Cindy Morgan & Barnard Hughes
«In the future video game battles will be a matter of life or death.»
 |
|
| |
|
| |
|
| |
|
|
En ubrukt DVD av Tron (20th Anniversary Collector's Edition) koster rundt tusenlappen på www.amazon.com, så jeg foreslår at du heller prøver på eBay.com.
Se også:
«WarGames» (1984)
«The Last Starfighter» (1984)
«eXistenZ» (1999).
|
|
|
|
|
|
| |
|
| |
|
Siden «Tron: Legacy» er en direkte oppfølger til denne snart tretti år gamle kultklassikeren, kan det være på sin plass med en liten oppfrisker. De fleste husker Lightcycle-løpet, men et gjensyn avslører hvor banebrytende, innflytelsesrik og forut sin tid Tron var.
Selve historien er kanskje tynn: Datageniet Flynn (Jeff Bridges) skapte fem populære data- spill som deretter ble stjålet kollegaen Dillinger (David Warner), en slimete streber som nå er konsernsjef i dataselskapet ENCOM.
Med hjelp av gamlekjæresten Lora (Cindy Morgan) og datateknikeren Alan (Bruce Boxleitner) klarer Flynn å bryte seg inn i hovedkvarteret til ENCOM, der han blir zappet inn i en virtuell virkelighet styrt av Dillingers diktatoriske data-alterego «MCP». En enorm, neonbelyst dataverden der programmene er personifiserte versjoner av skaperne sine, som kjem- per i digitale gladiatorkamper.
Steven Lisberger la ned mye tid og omtanke i å bygge opp dette alternative universet, men logikken føles en smule flytende, underutviklet – og ikke så rent lite naivistisk. Men Lisberger skapte denne mytologien før Bruce Bethke kom opp med begrepet Cyberpunk, før William Gibson skrev «Neuromancer» og før Jaron Lanier gjorde begrepet «virtual reality» kjent.
«Tron» er allikevel mer minneverdig for den ikoniske estetikken enn selve innholdet. Dette var en av de første spillefilmene til å ta i bruk dataeffekter, selv om de ikke ble brukt så mye som man kunne tro – rundt tyve minutter ble skapt på data, med datamaskiner som hadde 2MB minne og harddisker på 330MB.
Resten var en blanding av håndtegnet animasjon, rotoscoping og gamle kameratriks. Den franske tegneserielegenden Jean «Moebius» Giraud og Blade Runner-kjenningen Syd Mead jobbet med designet - og flere av effektene her er fordømt coole, akkurat fordi de er så «old school».
Sånn sett fungerer filmen bedre nå enn den gjorde da den først dukket opp, og føles som en slags Metropolis for den kommende dataalderen. Den har også et artig gjestespill av Pac-Man og Mikke Mus!
Academy Award-juryen diskvalifiserte «Tron» fra å bli Oscar-nominert for spesialeffektene, fordi de «hadde jukset» ved å bruke datamaskiner! «Tron» hadde et produksjonsbudsjett på rundt 17 millioner dollar, og tjente inn 33 – så den var langt fra den fiaskoen mange tror, bare mindre lønnsom enn Disney hadde håpet på.
Noe sier meg at oppfølgeren vil lide samme skjebne. Det ryktes at Disney holder tilbake «Tron» fra DVD-markedet for å unngå sammenlikninger med kinoaktuelle «Tron: Legacy», urolige over at originalen kan gi publikum et dårlig inntrykk av oppfølgeren. I så tilfelle en merkelig avgjørelse, med tanke på at «Legacy» er en fortsettelse av første film.
Det er uansett vanskelig å finne Tron på DVD for tiden. Den ni år gamle spesialutgaven er utgått, og Disney har ingen umiddelbare planer om å slippe filmen på nytt – eller engang på Blu-ray.
Jeg tipper også at «Scott Pilgrim vs The World» vil kvalifisere til en plassering her om noen år.
Potensiell kultfilm
BRAINSCAN
USA - 1994
Regi: John Flynn
Med: Edward Furlong, Frank Langella. T. Ryder Smith, Amy Hargreaves & Jamie Marsh
«This Ain't No Game, it's a Live-Action Thrill Ride!»
 |
|
| |
|
| |
|
| |
|
«Brainscan» er sluppet uklippet på DVD fra www.deepdiscount.com.
Se samtidig:
«Virtuosity» (1995)
«Avalon» (2001)
«Resurrection of the Little Match Girl» (2002) |
|
|
|
| |
|
|
|
|
|
16-åringen Michael (Edward Furlong) er en hardbarket skrekkfan som driver en egen filmklubb på skolen, der han provoserer den stramme overlæreren med videovisninger av klassikere som «Death! Death! Death! Part II».
Michael er fortsatt av hjemsøk av bilulykken som drepte moren, og etterlot ham med et skadet ben. Faren er fraværende på forretningsreiser, mens Michael har hele huset for seg selv. Han bor i en romslig loftsleilighet dekket av plakater for skrekkfilmer som «Suspiria» og «Night of the Living Dead» – og fylt opp med det siste innen datateknologi. Komplett med trådløst internett og svær widescreen-monitor. Slett ikke verst for 1994.
Ellers morer Michael seg med å smugfilme nabojenta Kimberly (Amy Hargreaves) toppløs med videokameraet sitt.
Michaels eneste kontakt med omverdenen er den klengete bestekompisen Kyle (James Marsh) - som nesten eksploderer av lykke over å ha lest om det nye dataspillet Brainscan i skrekkbladet Fangoria: «You’re in the game, man! Interactive, dude! Say no more, man!»
«Brainscan» skal være «The ultimate experience in interactive horror», og vil «tilfredsstille dine sykeste fantasier». Et høyteknologisk spill som plugger seg rett inn i underbevisstheten, og dessuten kommer på CD-ROM. Oooh!
Michael er for blasert til å la seg imponere, men bestiller allikevel Brainscan over telefonen. Dagen etter mottar han det første avsnittet av spillet i posten, med undertittelen «Death by Design». Michael setter seg til rette i godstolen og starter spillet, som ser ut til å være en seriemordersimulator der han sniker seg inn på soverommet til en fremmed mann og stikker ham ihjel. For bonuspoeng kutter han også av foten til offeret.
Etter denne intense opplevelsen våkner Michael opp igjen i stolen sin, svett, forvirret og ekstatisk over å ha spilt noe så rått. Dagen etter blir en mann funnet drept på akkurat samme måte, og Michael oppdager at han har en avkuttet fot i fryseboksen. Hmm.
Politidetektiven Hayden (Frank Langella) etterforsker saken, og aner at noe er galt av sted med Michael. I mellomtiden får han Branscan-disk i nummer to i postkassen, og denne gangen er offeret bestekompisen Kyle.
Filmen fungerer helt brukbart helt til The Trickster (T. Ryder Smith) spretter ut av dataskjermen som en slags personifisering av spillet. En Mick Jagger-wannabe som ser ut som en gammel studiosjefs ide av en rockestjerne: komplett med enorm hockeyhanekam, øyenskygge, nesering og skinnvest.
Han ser ut til å være lirket inn i historien i håp om å skape en ny Freddy Krueger, men er knapt nok en annenrangs Wishmaster.
«Alt var bare en drøm, eller var det…?»-slutten fortjener også et stort minuspoeng.
I oppstarten gjør filmen et stort nummer ut av bilulykken hovedpersonen opplevde i barndommen, et poeng som deretter ikke nevnes med et ord. Så man kan mistenke at manuset ble grundig omskrevet under produksjonen.
«Brainscan» er laget av større talenter enn man kunne ha forventet av en film som dette. Med et manus av Andrew Kevin Walker («Seven»), og regi av John Flynn («Rolling Thunder»).
Det ser ut til at målet var å lage en slags ungdomsfilm om farene med for mye dataspill, spritet opp med et par splatter-scener - og et temmelig bra musikkspor av Primus, Butthole Surfers og Mudhoney.
Filmen opprettholder noen av de patetiske klisjeene om at skrekkfilmfans og gamere er asosiale weirdos som har problemer med å takle virkeligheten. Men med tanke på at «Brainscan» ble laget for snart sytten år siden må vi nesten tilgi det.
Kultkalkunen
SUPER MARIO BROS.
USA - 1993
Regi: Annabel Jankel & Rocky Morton
Med: Bob Hoskins, John Leguizamo, Dennis Hopper, Samantha Mathis & Fisher Stevens.
«This Ain't No Game, it's a Live-Action Thrill Ride!»
 |
|
| |
|
| |
|
| |
|
«Super Mario Bros.» kan kjøpes billig fra våre venner hos www.playcomoslo.no.
Le også av:
«Double Dragon» (1994)
«Lawnmower Man 2: Beyond Cyberspace» (1996)
Alt Dr. Uwe Boll har regissert. |
|
|
|
| |
|
|
|
|
|
Siden Nintendo-spillet Super Mario Bros fyller 25 år er vi jo nødt til å ta med denne legendariske fiaskoen, som var den første spillefilmen noensinne bygget på et dataspill.
«Super Mario Bros.» er merkeligere enn du tror, og i alle fall ikke kjedelig. Den typen film du kan se ti ganger på rad, og stadig oppdage nye, bisarre detaljer. Men det kommer du aldri i livet til å gjøre. En gang er mer enn nok!
Allikevel ikke hver dag du får sjansen til å se salige Dennis Hopper frityrkoke hendene sine, og deretter terroriserer en muggsopp. Noe, som så vidt jeg husker, ikke skjedde i noen av Super Mario-spillene.
For 65 millioner år siden ble jorden truffet av en meteor, som sendte alle dinosaurene til en egen parallelldimensjon. Og mens apekattene ble til mennesker, fulgte dinosaurene sin egen evolusjon.
Portalen til dinomenneskenes rike befinner seg under Manhattan, og den onde kong Koopa (Dennis Hopper) akter å ta over herredømme i begge dimensjoner med hjelp av et meteorsmykke som henger rundt halsen på den foreldreløse arkeologen Daisy (Samantha Mathis), som uten å vite det selv er Dinoverdenens prinsesse.
Akkurat som i spillene, bortsett fra… vel, alt.
Men hva med Mario-brødrene? Vel, Mario (Bob Hoskins) og Luigi (John Leguizamo) jobber som rørleggere i Brooklyn, der sistnevnte akkurat har forelsket seg i Daisy, som så blir kidnappet av kong Koopas hjernedøde fettere Iggy og Spike.
Mario-brødrene følger etter, og ender opp i dinosaurdimensjonen, som viser seg å være en kopi av settet til «Blade Runner».
Plottet er mer komplisert enn det burde være, og til tider helt ubegripelig – men i korthet: Mario og Luigi redder prinsessen og befrir kongedømmet fra den onde Koopa.
Ellers: flere dansescener, musikk av Marky Mark and the Funky Bunch, mye gnister og neon. Gjestespill av Bob-omb, som i et utslag av skamløs produktplassering er utstyrt med Reebok- sko. En mafiaboss forvandles til apekatt. Tvillingtårnene spiller også en sentral rolle her, mens Lance Henriksen dukker opp i en cameo som muggsoppkonge.
Jeg tviler forresten på at replikken «trust the fungus!» vil bli en ny «use The Force, Luke!».
Alt ender med en cliffhanger som selvsikkert legger opp til en oppfølger. Yeah, right.
Men la oss ikke bare være negative. Bob Hoskins er en brukbar Mario, og spesialeffektene er vellagede. Set-designet er overdådig, men alt har det klaustrofobiske preget som ofte kommer når man spiller inn alt innendørs i studio.
«Super Mario Bros» ble regissert av det britiske ekteparet Annabel Jankel og Rocky Morton – som var mest kjente for å ha skapt den stammende MTV-verten Max Headroom, en digital plageånd som var veldig populær på midten av åttitallet.
Det kan virke som om regissørene hadde fint lite entusiasme for Super Mario-spillene, så de tok navnene, la inn noen referanser til Nintendo – og benyttet sjansen til å ta i bruk ideene de hadde for sin skrinlagte Max Headroom-film.
Mens produsentene ventet seg et barnevennlig eventyr, var regissørene mer opptatt av å lage en mørk cyberpunk-film. Konfliktene resulterte i en innspilling preget av angst og stress hele veien. Manuset ble skrevet om på en daglig basis, tekniske problemer gjorde at mange av scenene måtte filmes flere ganger, og stadige utsettelser blåste opp budsjettet.
Bob Hoskins og John Leguizamo avreagerte med jevnlige fyllekuler.
Det var åpenbart at de uerfarne regissørene hadde tatt seg vann over hodet, og de mistet kontrollen veldig fort. De ble neppe mer populære blant filmteamet etter at Rocky Morton helte kokende kaffe på en av statistene.
Jankel og Morton forlot produksjonen etter en stund, og overlot regien til filmfotografen Dean Semler. Fult kaos, og resultatet er deretter.
Både Dennis Hopper og Hoskins har i flere intervjuer slått fast at «Super Mario Bros.» er den aller verste filmen de noensinne har vært med i – men personlig har jeg sett verre. Den har en «det er helt utrolig at en sånn film noensinne ble laget»-vibe over seg, som kan være appellerende hvis man er i det rette humøret.
Ekstrem kultfilm
WE ARE THE STRANGE
USA – 2007
Regi: M. dot Strange
Med stemmene til: Chaylon Blancett, David Choe, Stuart Mahoney & M. dot Strange
«Beware I live»
 |
|
| |
|
| |
|
| |
|
Filmen er tilgjengelig i sin helhet på YouTube, men kan også kjøpes på DVD i en «Two-Disc Mega Special Edition» fra www.amazon.com.
Se:
«Zeiram» (1991)
«Future Cops» (1994)
«Oneechanbara: The Movie – Vortex» (2009) |
|
|
|
| |
|
|
|
|
|
Her har vi virkelig en indiefilm. Laget på egen hånd av M. dot Strange, en webdesigner og musiker som låste seg inne på soverommet sitt med flere datamaskiner, og skapte «We Are the Strange» i løpet av tre intense år i isolasjon.
Filmen fikk sin verdenspremiere på en midnattsvisning under Sundance-festivalen i 2007 – temmelig imponerende for noe så hjemmesnekret. Over halvparten av publikum rømte salen innen visningen var over, men de som ble sittende helt til slutten fikk oppleve noe helt annerledes.
«We Are the Strange» er veldig eksperimentell, ganske slitsom og ikke noe for de fleste. Jeg vil ikke klandre noen for å hate denne filmen, og kan samtidig skjønne den harde kjernen som elsker den. Som regissøren selv sier: ”Det er en grunn til at tittelen på filmen er «We Are the Strange». Jeg lagde den for weirdos, så hvis du er en weirdo vil du trolig like den. Hvis du ikke er en weirdo, vil du trolig ikke like den”.
«Det var en gang et dataspill som ingen noensinne spilte. Det lå på gulvet i bakrommet til en tom spillehall. Spillet var fullt av liv, strid, mega-monstre og robot-fighter. We Are the Strange var tittelen…»
Sånn starter filmen, og gir oss en så god forklaring på hva vi får oppleve som noe. Inni dette spillet møter vi anime-piken Blue, en stripteasedanser som lider av en snodig sykdom som gjør huden hennes skjellete hver gang hun snakker, smiler eller åpner munnen. Hun har muligens blitt forbannet av Him, den demoniske herskeren av Stopmo City.
Blue flykter ut i skogen, der hun møter den stumme dukkegutten eMMM. Han bor mutters alene midt i «The Forest of Still Life», og drømmer om å ta iskremtoget inn til byen for å kjøpe is.
Fra tid til annen møter vi også Rain, en gåtefull skikkelse i smilemaske som dreper monstre sammen med sin partner Ori – en origami-sirkusstjerne med mentale problemer som kan brette seg om til hva han vil.
Som tilskuer i denne galskapen spiller vi som figuren Camera: en objektiv observatør som er usynlig for de andre deltagerne. Wow, meta.
Blue blir med eMMM på reisen for å finne iskrem, men ender opp i en spillehall mens eMMM danser en glad, liten dans. Alt ender med en kamp mellom to kjemperoboter.
Sånn ellers skjønner jeg virkelig ikke hva som skjer i «We Are the Strange». M. dot Strange ser ut til å ha plugget datamaskinene sine rett inn i underbevisstheten, og gir oss en titt rett inn i hva som rører seg der. Et skummelt sted. Dette føles litt som «Second Life» designet av demoner, opplevd etter en livstruende overdose med sterke hallusinogener.
«We Are the Strange» kan verken kalles bra eller dårlig. Den bare… er. Si hva du vil om selve filmen, M. dot Strange representerer fremtiden. Han lagde filmen helt på egen hånd, og vil heller distribuere den gratis enn å gi over rettighetene til et studio. Han har takket nei til store summer penger for kunne beholde den kreative friheten, og har bygget opp en ivrig tilhengerbase via YouTube-siden sin, der han også har en liten filmskole gående.
Strange har skapt «We Are the Strange» i det han selv kaller «Str8nime»: en egen blanding av dataanimasjon, hjemmelagde dukker, 8-bit grafikk, stop-motion, tegnefilm, collager og papirdukker. Med epilepsifremkallende strobeblinking og digitale forstyrrelser i bildet. Inspirert av gamle Nintendo-spill, japansk anime, David Lynch, Jan Svakmajer og Quay-brødrene.
Jeg vet ikke helt hvor stort utbytte folk flest vil ha av en mindfuck som dette, men «We Are the Strange» har noen helt utrolige bilder som klistrer seg til underbevisstheten. Kreativ, kompromissløs, surrealistisk og helt unik.
M. dot. Strange jobber nå med fullføringen av sin neste film: «Heart String Marionette», som skal komme til sommeren.