Kultklassikeren
HAUTE TENSION
Frankrike – 2003
Regi: Alexandre Aja
Med: Cecile De France, Maiwenn Le Besco, Philippe Nahon & Franck Khalfoun.
«Hearts will bleed»
Den nye franske skrekkbølgen har stått for mange av de mest interessante ekstremfilmene vi har sett det siste tiåret, som danker ut det aller meste laget i resten av verden.
Alle titlene på månedens kultside har til felles at de ikke ble satt opp på norske kinoer, der fransk film ofte forbindes med middelaldrende damer som sipper vin på Gimle. Der kjører de for tiden et spesialprogram kalt “Rendezvous med fransk film”, full av siviliserte arthouse- dramaer – men uten en eneste skrekkfilm.
Så for å veie opp, får vi kjøre en egen minifestival her på kultsiden.
Det var tross alt franskmennene som kom opp med hele opphavet til splatterfilmen med sine Grand Guginol-teatre, og som dessuten sto bak den aller første skrekkfilmen: Georges Mèliès’ «Le Manoir du Diable» (1886). Bunuels franske surrealistklassiker «Den andalusiske hunden» var selve prototype på en ekstremfilm, og sjokkerte publikummere så tidlig som i 1929. Legg til «Eyes Without a Face» (1960) og den nylig avdøde sjangerregissøren Jean Rollin, så har du et land med lange skrekktradisjoner.
I moderne tid har den franske filmbransjen rynket på nesen over denne ukulturelle sjangeren, helt til en ung mann ved navn Alexandre Aja slo til med råtassen «Haute tension». Et av de første og fremste eksemplene på den såkalte “New French Extremity”-bølgen, som kom akkurat i det amerikanske skrekkfilmer hadde blitt en selvparodisk, svak skygge av seg selv.
Mens Gaspar Noe, Catherine Breillat og Claire Denis sprengte normene for hva som kunne vises i arthouse-kinoer, overskred Alexandre Aja alle grenser for hva vi var vant til å se i sjangerfilmer.
Bestevenninnene Marie (Cecile De France) og Alexia (Maiwenn Le Besco) har tatt en pause fra studiene, og er på besøk på gården til sistnevntes familie i Sør-Frankrike. Marie har åpenbart mer enn vennskapelige følelser for Alexia, men innen hun får sjansen til å bedyre sin lesbiske kjærlighet angripes gården av en mann (Philippe Nahon) utkledd som en bilmekaniker. Den typen kar som liker å tilfredsstille seg selv med oralsex fra et avkuttet hode, som han deretter slenger ut av sidevinduet på varebilen sin så fort han har tømt seg. Denne følelsesløse seriemorderen bryter seg inn i gårdshuset, slakter hele familien til Alex – og kidnapper henne. Tilsynelatende uten andre motiver enn at han liker å drepe og voldta. Marie unnslipper ved å gjemme seg i et skap, og gjør sitt beste for å redde venninnen.
Noe særlig mer bør neppe avsløres, annet enn at vi får et klimaks som involverer en portabel sirkelsag og en sprøyte gal overraskelse.
Vi får dessuten en veldig intens filmopplevelse som gjenskaper stemningen fra 1970 og 1980-tallets mest kompromissløse slashere. Med overbevisende spesialeffekter av italienske Gianetto De Rossi, som sto bak mange av Lucio Fulcis mest minneverdige splatterscener.
Selv om filmen utspiller seg på den sørfranske landsbygda, ble alt faktisk spilt inn i Romania for å spare penger. Budsjettet var på minimale to millioner euro, men «Haute tension» er så vellaget at man aldri får følelsen av å se en lavbudsjettproduksjon.
Alexandre Aja har tatt mye av plottet fra Dean R. Koontz-romanen «Intensity» (som også ble filmatisert for amerikansk TV i 1997). I alle fall frem til slutten, som gir oss en vanvittig twist som leder til noen graverende logiske brister.
Litt av problemet med denne «Fight Club»-aktive overraskelsen skyldes faktisk medprodusent Luc Besson – som rådet de unge filmskaperne til å skrive om manuset etter å ha lest et tidlig utkast. Jeg mistenker at den originale slutten ville ha fungert mye, mye bedre.
Aja var bare 23 år da han regisserte «Haute tension», men han hadde allerede regidebutert med den postapokalyptiske sci-fi-filmen «Furia» (1999), og som sønn av filmregissøren Alexandre Arcady fikk han sin start som barneskuespiller i farens filmer.
Aja har som kjent dratt over til uniten, der han har regissert «The Hills Have Eyes» (2006) og «Piranha 3D» (2010). Det er et trist faktum at så mange av disse unge, franske regitalentene allerede har blitt plukket opp av Hollywood, der de har blitt redusert til å regissere utvannede skrekk-nyinnspillinger – men det kommer dessverre mest av at de fortsatt sliter med å få finansiert prosjektene sine i hjemlandet.
Aja har i det minste beholdt en del av det personlige særpreget sitt i USA, der han for tiden pusler med en filmatisering av mangaserien «Space Adventure Cobra».
«Haute Tension» er sluppet i en “unrated cut” på sonefri Blu-ray i statene, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Også kjent som: «High Tension» og «Switchblade Romance».
Se samtidig: «Irreversible» (2002), «Ils» (2006) og «Frontier(s)» (2007).
Potensiell kultfilm
MARTYRS
Frankrike – 2008
Manus & regi: Pascal Laugier
Med: Morjana Alaoui, Mylene Jampanoi, Catherine Begin & Robert Toupin
«They did not finish to be alive...»
Her er det på plass med en liten varseltrekant, tror jeg. «Martyrs» er en av de første filmene undertegnede har sett på lenge som virkelig har gjort meg ubekvem, og etterlot en vond følelse i magen som hang igjen i flere dager. Ikke bare på grunn av en serie usedvanlig ubehagelige scener som involverer selvmutilering, grov tortur og magesterk mishandling - men på grunn av de dypt urovekkende temaene filmen tar opp.
«Martyrs» ble først vist under Cannes-festivalen i 2008, der den ble møtt med forferdelse og jubel om hverandre. Under festivalvisningene har folk kastet opp, stormet ut i vemmelse og brutt sammen i gråt. Helt naturlige reaksjoner på en grenseoverskridende styrkeprøve som dette.
En grovt mishandlet jentunge flykter ut fra en lagerbygning i vill panikk, etter å ha blitt kidnappet og torturert av ukjente gjerningsmenn i over ett år. Hun er Lucie, som blir plassert på et barnehjem, der hun møter jevngamle Anna – et annet offer for mishandling. De blir bestevenner, men den dypt traumatiserte Lucie sliter med seriøse psykiske problemer, overbevist om at noen er ute etter å skade henne.
Femten år senere ringer Lucie (Mylene Jampanoi) på hjemme hos en tilsynelatende normal tobarnsfamilie – og plaffer dem alle ned med en dobbeltløpet hagle. Lucie er overbevist om at det var dette ekteparet som i sin tid torturerte henne, men det er et åpent spørsmål om hun har rett.
Venninnen Anna (Morjana Alaoui) er i alle fall ikke overbevist, uansett hvor betingelsesløst hun elsker Lucie, og hvor villig hun er til å hjelpe henne.
Lucie er stadig hjemsøkt av en deformert kvinneskikkelse som ser ut til å ha klort seg rett ut av et fryktelig mareritt. Vi aner fortsatt ikke om denne rasende kvinnen er en ond ånd, en virkelig person – eller bare en manifestasjon av Lucies traumer, som jevnlig kommer på besøk for å mutilere henne med en barberkniv.
Men vi får svarene, etter hvert.
En del av årsaken til at «Martyrs» blir en så foruroligende filmopplevelse er at den aldri lar oss finne fotfestet. Hver gang vi tror vi vet hvor historien er på vei, tar den en helt uventet vending mot noe helt annet - og enda verre. Løsningen på disse mysteriene er kanskje ikke like gripende som opptakten, men de baner vei for en rekke ubehagelige scener. Ikke bare fordi de involverer en lang evighet med seigpining, systematisk tortur og monoton dehumanisering som er en skikkelig påkjenning i seg selv – men i enda høyere grad fordi de tar opp noen oppriktig vonde ideer rundt meningen med menneskelig smerte, roten til religiøs fanatisme, ekstatisk lidelse og livets totale meningsløshet.
Dette er en av disse filmene jeg mistenker kan ha en negativ effekt på folk som allerede sliter med psykiske problemer. Alt dette slår desto hardere fordi Pascal Laugier er en så fordømt dyktig regissør, som i følge intervjuet på DVD-en var inne i en vond, depressiv periode da han skrev manuset til «Martyrs». Det merkes. Filmen er desperat, melankolsk, nihilistisk og fylt av total håpløshet.
Laugier får helt hjerteskjærende sterke prestasjoner ut av hovedrolleinnehaverne, som virkelig får gjennomgå her.
De imponerende sminkeeffektene her ble laget av Benoit Lestang, en av Frankrikes fremste fagfolk.
«Martyrs» ble tragisk nok den siste spillefilmen til Benoit, som begikk selvmord før filmen nådde opp på kino. Forhåpentligvis uten at det hadde noe direkte med «Martyrs» å gjøre.
«Martyrs» en på grensen til et mesterverk, men jeg vil allikevel ikke anbefale noen andre enn hardcore skrekkentusiaster å begi seg ut på denne mørke reisen. Advarsel: en amerikansk nyinnspilling er under planlegging, fra produsentene av «Twilight» og regissøren av kristen-grøsseren «The Exorsism of Emily Rose». Gjett om den kommer til å suge bæsj!
«Martyrs» ble sluppet på DVD i Norge i 2009, selv om ingen så ut til å legge merke til det. Den versjonen er utgått nå, men filmen er også tilgjengelig usensurert på Blu-ray i England, sammen med bl.a. en 85 minutter lang dokumentar. Den kan kjøpes fra www.play.com, og hos www.playcomoslo.no.
Se: «They Came Back» (2004), «Sheitan» (2006) og «Mutants» (2009).
Potensiell kultfilm 2
LA HORDE
Frankrike – 2009
Regi: Yannick Dahan & Benjamin Rocher
Med: Claude Perron, Jean-Pierre Martins, Eriq Ebouaney & Aurelien Recoing
«The Die Hard of Zombie Flicks!»
Ingen vits i å sløse bort tid på kalkuner denne gangen, så vi går rett over til en gallisk godbit som er langt fra like dyster og ubehagelig som de andre filmene her. Men omtrent like gørrete.
Prisvinneren «La horde» er en livlig blanding av John Carpenters «Assault on Precinct 13» (1976), Walter Hills «Trespass» (1999) og Zack Snyders nyinnspilling av «Dawn of the Dead» (2004). Så ja: zombieaction!
Dette er ikke George A. Romeros stabbende, saktmodige zombies – men raske, rabiate, rasende beist som kunne ha kommet rett ut av «28 Days Later». Med tanke på at «28 Weeks Later» endte med at zombiene sirklet Eiffeltårnet, kan man nesten se «La horde» som en uoffisiell tredje del i serien.
En gjeng med langt fra lovlydige politifolk planlegger en voldsom hevnaksjon etter at en kollega blir funnet myrdet. De akter å drepe gjerningsmannen Adwale (Eriq Ebouaney), en nigeriansk gangster som har forskanset seg i en kondemnert boligblokk i drabantbygettoen Charonne i utkanten av Paris. Aksjonen går heller dårlig, og de fire politibetjentene blir tatt til fange av Adwales tungt bevæpnede medhjelpere.
Men innen de rekker å henrette hele gjengen får alle sammen større problemer å hanskes med. Paris står plutselig i flammer, og gatene er fulle av... levende døde.
Ingen aner hva som har forårsaket zombie-epidemien, men deres eneste sjanse til å overleve er å samarbeide. Den sindige politimannen Ouessem (Jean- Pierre Martins) inngår en skjør allianse med Adwale og hans bror Bola (Doudou Masta), som blir desto mer usikker når det oppdages at hans kvinnelige kollega Aurore (Claude Perron) er gravid med den myrdede politimannens barn.
Den paranoide stemningen blir ikke direkte forbedret av at alle går på kokain for å holde seg våkne. Også med på laget er sosiopaten Greco (Jo Prestia), samt den ustabile krigsveteranen Rene (Yves Bignot).
«La horde» byr ikke på noe revolusjonerende nytt, men er allikevel et skikkelig godt hånd- verk av regidebutantene Dahan og Rocher, som entusiastisk pøser på med ultravold og action hele veien. Full av karismatiske karakterer og badass-attityde, der hovedvekten er mer på å underholde oss med action enn å ryste oss langt inn i sjelen.
Vi får noen velorkestrerte kampscener der zombier bankes i hjel med bare nevene, en magesterk hyllest til fjesknuserscenen i «Irreversible», minst et tilfelle av sex-trakassering av kvinnelig zombie – samt et episk klimaks som er tatt rett ut av dataspillene «Dead Rising» og «Left 4 Dead».
Filmskaperne rekrutterte mange hundre statister fra den belastede Charonne-ghettoen, der de filmet deler av «La horde» uten problemer.
Dette er en upretensiøs, polert lettvekter som føles som en lystig pustepause etter å ha blitt utsatt for de andre, nådeløse ekstremfilmene på månedens kultside.
«La horde» er sluppet usensurert på DVD i England (som «The Horde»), og kan kjøpes fra www.play.com.
Se også: «Malefique» (2002), «13 Tzameti» (2005) og «Fear(s) of the Dark» (2007).
Ekstrem kultfilm
INSIDE
Frankrike – 2007
Regi: Alexandre Bustillo & Julien Maury
Med: Beatrice Dalle, Alysson Paradis, Nathalie Roussel & Francois-Regis Marchasson
«Terror comes calling»
“Ding Dong. Hei, jeg er en sprøyte gal psykokjerring. Er det greit om jeg kommer inn en liten stund og klipper ut det ufødte barnet av magen din med en sløv kjøkkensaks?”
Det er interessant at den franske skrekkfilmbølgen er drevet av sterke kvinneskikkelser, enten de er dypt plagede heltinner, seriøst forstyrrede mordere – eller gjerne begge deler på en gang. Jeg aner ikke helt hva disse filmene sier om den franske tidsånden, særlig med tanke på at de er så preget av avmakt, håpløshet og dyp pessimisme. Men jeg tipper de gjenspeiler en tøff epoke i det franske samfunnet, som sliter med høy arbeidsløshet, vold og retnings- løst raseri.
Sarah (Alysson Paradis) er en fotojournalist som dekker de voldsomme opptøyene i Paris, og hun har god grunn til å være molefonken. For fire måneder siden omkom hennes ektemann i en bilulykke, der en gravid Sarah satt bak rattet. Både hun og det ufødte barnet overlevde, og nå er hun ni måneder på vei.
Det er julaften, men Sarah har bare lyst til å være alene mens hun forbereder seg til å dra på sykehuset for å føde i romjulen. Barnet er en konstant påminnelse om fraværet av den avdøde ektemannen, og Sarah er slett ikke klar for en fremtid som alenemor.
Så ringer det på døren. En fremmed kvinnestemme spør om å få låne telefonen, men Sarah nekter å slippe henne inn. Noe føles galt, kvinnen nekter å gå. Sarah tilkaller politiet, som ikke finner spor av den mystiske kvinnen – men hun kommer tilbake etter at Sarah har lagt seg. Hun har en saks i hendene, og er bare opptatt av en ting: å klippe opp Sarahs mage for å ta barnet hennes.
Denne navnløse kvinnen spilles av Beatrice Dalle, som ble et sexsymbol etter rollen i «Betty Blue». Hun har alltid hatt et snev av galskap over seg, men i «Inside» slipper hun løs villskapen i en rolleprestasjon som vil gå rett inn i skrekkfilmhistorien som et ikonisk monster. En naturkraft i svart kjole og viktoriansk korsett, som ser ut til å være like forrykt som uovervinnelig.
«Inside» bygger effektivt opp en krypende, klaustrofobisk spenning - før hele filmen eksploderer i et blodbad som mer enn matcher det aller meste.
Du vil neppe være forberedt på akkurat hvor langt «Inside» er villig til å gå: til å være et katt-og-mus-kammerspill om to kvinner som nesten utelukkende utspiller seg i et hus, er filmen hemningsløst blodig. Innen denne styrkeprøven er omme er veggene i alle rom rødfarget.
Det er brutalt nok å se en kvinne gå igjennom lidelsene Sarah gjør i filmen, men at hun i tillegg er høygravid gjør det hele på grensen til uutholdelig. Særlig fordi «Inside» er så velspilt og velregissert, effektene (med et par unntak) såpass realistiske, og stemningen så nattsvart.
Ok, det er enkelte elementer som forhindrer at «Inside» blir en like sterk filmopplevelse som for eksempel «Martyrs». Reaksjonsbildene av det ufødte, dataanimerte barnet inni magen til Sarah føles en smule malplasserte. En gjeng politifolk oppfører seg mer idiotisk enn burde være lovlig, og mot slutten blir voldsomhetene så vanvittige at det går på bekostning av troverdigheten.
Men det forhindrer allikevel ikke at «Inside» forblir en veldig effektiv øvelse i å skape ubehag og spenning. Det er utmattende nok å se filmen som fullvoksen mann, gudene vet hvilke traumer «Inside» kan påføre et gravid kvinnfolk!
Også denne filmen er sluppet uklippet på DVD i England, og kan kjøpes fra www.play.com. Mary Whitehouse spinner sikker som en snurrebass i graven sin, tipper jeg. Originaltittelen er: «A l’interieur».
Se samtidig: «Base Moi» (2000), «In My Skin» (2002) og fransk-belgiske «The Ordeal» (2004).