Kultklassikeren
MAD MAX 2: THE ROAD WARRIOR
Australia – 1981
Regi: George Miller
Med: Mel Gibson, Bruce Spence, Michael Preston & Vernon Wells
«In the future, cities will become deserts, roads will become battlefields and the hope of mankind will appear as a stranger»
Mad Mel Gibson har gjort mye merkelig de siste årene, men i yngre dager var han en badass å regne med. Det er sånn vi foretrekker å huske ham: som “Mad” Max Rockatanski.
I den første filmen var Max en trafikkpolitimann som gikk berserk etter at kona og sønnen ble slaktet av en motorsykkelgjeng. I de fem årene som passerte siden første film har hele Australia gått til helvete. De ser ut til å ha gått over til en voldtektbasert økonomi, der det eneste som er verdt mer er bensin.
Max har vandrer rundt i denne postapokalyptiske ødemarken ikledd den samme, slitne politiuniformen, tydelig preget av skadene han pådro seg under basketaket med “Toecutter”-gjengen. Hans eneste følgesvenn er en australsk kveghund, en avsaget hagle – og sin svarte, topptrimmede Ford Falcon. En ensom ulv som er så mytisk at han kunne ha vært i slekt med Eastwoods Mannen uten navn og Kurosawas samuraier.
Klart en av film- historiens aller tøffeste antihelter.
En fjerdedel av «The Road Warrior» er viet en lang biljakt, som forblir en av de aller mest velregisserte og intense noensinne filmet. Stuntene her er helt makeløse, og det er en god grunn til at de ser så livsfarlige ut: de var livsfarlige. Australske stuntmenn er kjent som villmenn, og opererte ikke med de samme sikkerhetsforskriftene som i de fleste andre land. Det gikk stort sett bra, men folk ble seriøst skadet.
Et av de mest spektakulære stuntene i «The Road Warrior» er øyeblikket en motorsyklist flyr gjennom luften, treffer taket på en bil – og spinner videre ut av bildet. En ulykke fanget opp på kamera, der stuntmannen knakk beinet grundig. Han overlevde på ren flaks.
Vi vil vel egentlig ikke at folk ofrer livet for å lage film, men det er nettopp denne følelsen av risiko som gjør «The Road Warrior» til en av tidenes aller beste actionfilmer. Det ville ha vært helt umulig å lage noe liknende i dag, med mindre George Miller trente opp stuntteamet til Tony Jaa som råkjørere, og deretter filmet alt i Asia.
Det er merkelig hvor mye George Millers regikarriere forandret seg etter «The Road Warrior». Tredje del i serien, «Mad Max Beyond the Thunderdome» (1985) var en mild skuffelse som nå huskes best for Tina Turners fryktelige temasang (og litt for “California Love”- musikkvideoen med 2Pac).
Siden den gangen har Miller bemerket seg mest med familiefilmer om snakkende griser og dansende pingviner. Min personlige teori er at de to første «Mad Max»- filmene var mer influert av Millers produsent, manusforfatter og samarbeidspartner Byron Kennedy, som døde i en helikopterulykke i 1983, bare 31 år gammel. Byron var en dreven stuntsjåfør som hadde en veldig aktiv del i å utvikle actionscenene i «The Road Warrior», men han har aldri fått den æren han fortjener for filmenes suksess. Så vi gir ham en salutt nå!
Det har vært snakk om en ny «Mad Max»-film i veldig lang tid, men George Miller lover at innspillingen av «Mad Max: Fury Road» endelig vil starte til neste år med Tom Hardy i tittelrollen.
«Mad Max 2: The Road Warrior» er sluppet på Blu-ray fra Warner, og er et essensielt innkjøp.
Se samtidig: «The Ultimate Warrior» (1975), «Le Dernier Combat» (1983) og spill «Fallout 3»!
Potensiell kultfilm
ESCAPE FROM NEW YORK
USA – 1981
Regi: John Carpenter
Med: Kurt Russell, Lee Van Cleef, Ernest Borgnine & Donald Pleasence
«The world's greatest leader is a hostage in the most dangerous place on Earth. Now only the deadliest man alive can save him»
Den eneste som kommer i nærheten av å matche Mad Max som postapokalypsens ultimate antihelt er Snake Plissken (Kurt Russell). La gå at John Carpenter spådommer om fremtiden var omtrent like treffsikre som dommedagsprofetiene til Harold Camping. I følge Carpenter ville antallet forbrytelser i USA øke så kraftig at hele Manhattan i New York ville bli gjort om til et toppsikret fengsel i 1997.
I virkeligheten har New York aldri hatt mindre kriminalitet, mens Manhattan er en av de mest eksklusive boligadressene i USA. Men pyttsann. «Escape From New York» er en personlig åttitallsfavoritt fra en av klodens fremste kultregissører.
Air Force One har styrtet rett i Manhattan på vei til en fredsforhandling som kan ende tredje verdenskrig, og USAs president (Donald Pleasence) er tatt til fange av gjenglederen “Hertugen av New York” (Isaac Hayes). Den eneste som kan redde presidenten ut av denne apokalyptiske krigssonen er den tidligere krigshelten Snake Plissken - som motvillig lander et glidefly på tvillingtårnene for å rydde opp i situasjonen.
Snake kunne ikke ha gitt mer faen i andre enn seg selv, men har en bombe innplantet i nakken og under et døgn på seg før hele hodet hans eksploderer.
John Carpenter skrev manuset i 1976 som en reaksjon på Watergate-skandalen, og ønsket opprinnelig at Clint Eastwood skulle spille Snake Plissken. Da prosjektet endelig kom i gang i 1980 foreslo filmselskapet Avco-Embassy Charles Bronson som et alternativ, men Carpenter følte den 59-årige tøffingen var for gammel.
Det hadde unektelig ha vært veldig interessant å se hardhausen Bronson som Snake Plissken, men Kurt Russell eier denne rollen. Han gjør helt klart en etterlikning av Eastwoods Mannen Uten Navn (et forbilde for så mange av disse postapokalyptiske antiheltene), men tilfører rollen en lakonisk sjarm som har blitt fyrens varemerke.
Sammen med tidligere nevnte «Mad Max 2: The Road Warrior» og Walter Hills «The Warriors» (1979) ble «Escape From New York» den store inspirasjonen bak utallige postapokalyptiske actionruller, men ingen av dem kan måle seg med originalene. Ikke engang Carpenters egen oppfølger «Escape From L.A.» (1996). Han hadde ti ganger større budsjett (50 millioner dollar) til å lage «Escape From L.A.», som floppet så grundig at planene om en tredje del kalt «Escape from Earth» ble skrinlagt.
Gjennom årenes løp har det vært planer om et dataspill, en TV-serie og en nyinnspilling med Gerard Butler – men alt ser ut til å være skrinlagt. Sikkert like greit. Personlig føler jeg at Kurt Russell burde få en sjanse til å gjenta rollen som Snake Plissken selv, om noe har jo fyren bare blitt tøffere med årene!
«Escape From New York» er sluppet på Blu-ray i England, og kan kjøpes billig fra www.play.com.
Se i samme slengen: «Damnation Alley» (1977), «Steel Dawn» (1987) og «Sweetwater» (1988).
Kultkalkunen
THE NEW BARBARIANS
Italia – 1983
Regi: Enzo G. Castellari
Med: Fred Williamson, George Eastman, Timothy Brent & Anna Kanakis
«Dealers in death... Exterminators of the 21st century...»
Vi kunne ha fylt opp kultsiden de neste ti årene med italienske kopier av «The Road Warrior» og «Escape From New York», og det har vært et skikkelig strev å begrense utbudet til bare en representativ tittel.
Det er lett å skjønne hvorfor det finnes så fordømt mange av disse “pasta apocalypse”-rullene. De er jo i bunnen spagettiwesterns, bare med SM-klær, utspjåkede biler og ekstravagante puddelsveiser. Jeg aner ikke hvorfor så mange av disse postapokalyptiske krigerne kler seg ut som kåte lærhomoer, men dette er et tema vår venn Enzo G. Castellari («Inglorious Bastards», «Keoma») også har fått med seg.
Så etter å ha utforsket denne sjangeren i «1990: The Bronx Warriors» (1982) dro han alt til sin ekstreme konklusjon i «The New Barbarians». Dette er så vidt jeg vet den eneste postapokalyptiske actionfilmen der helten blir analvoldtatt av en homofil tempelridder. Jo, virkelig. Pow, rett opp i baken!
«The New Barbarians» starter med filmhistoriens kanskje mest stusselige modellbygninger, som blir “atombombet” av en kinaputt. Så spoler vi noen år frem i tid, og verden etter atom-holocausten har forvandlet seg til et steinbrudd like utenfor Roma. Året er 2019 og de få gjenlevende lever i frykt for en gruppe homofile tempelriddere, som er kledd i hvite lærdrakter med enorme skulderputer og svart susp. De kjører rundt i ombygde, sølvsprayede folkevogner, som er utstyrt med flammekastere, spyd, lasergevær og hendige sirkelsager som kan kutte hodet av folk (så lenge de står på knærne).
Tempelriddernes leder One (George Eastman) mener at “verden har voldtatt seg selv”, så resten av befolkningen må utryddes for å forhindre nok en atomkatastrofe. Han regnet ikke med landeveiens barske kriger Scorpion (Timothy Brent). En tidligere tempelridder som nå spankulerer rundt i den postapokalyptiske ødemarken i en svart sportsbil med en grønn plastpupp på taket.
Etter å ha reddet den oversminkede skjønnheten Alma (Anna Kanakis, en tidligere Miss Italia som ble diskvalifisert fra Miss World-kåringen i 1977 da det ble oppdaget at hun var mindreårig!) fra tempelridderne, starter Scorpion et eget korstog for å knekke disse nye barbarene. Noe som går sånn passelig bra. En time ut i filmen blir Scorpion tatt til fange av tempelridderne og bundet mellom to påler. Så blir buksene hans kuttet av, før One sodomiserer ham foran et årvåkent publikum. Jøjje.
Den britiske distributøren valgte å klippe bort denne scenen på eget initiativ for videoutgivelsen, men den er tilgjengelig usensurert på DVD.
Heldigvis blir vår ydmykede helt reddet av kompisen Nadir (Fred “The Hammer” Williamson), og sammen går de til full krig i et forrykende actionklimaks tatt rett fra Leones «A Fistfull of Dollars». Her får Scorpion endelig sin søte hevn ved å stikke et gigantisk metallbor opp i baken på One!
Vel, dette sier litt om akkurat hvor cool Fred Williamson er: at han kan ikle seg et pannebånd av gull, og Tina Turners kostyme fra «Mad Max Beyond Thunderdome» uten å se ut som det sjuende medlemmet i Village People.
Williamson er helt klart høydepunktet i hele filmen; en sardonisk tøffing som skyter eksplosive piler med en diger bue og forfører alle kvinner han møter på sin vei. Skulle likt å se tempelridderne forsøke å voldta ham i baken! Vent, det ble helt feil. Det hadde jeg slett ikke likt å se i det hele tatt. Brrr.
Undertegnede har vanligvis stor sans for filmene til Enzo G. Castellari, men jeg vet ikke hva i helvete han driver med her. Enzo har tidligere uttalt at han mistet entusiasmen for å lage film etter at westernmarkedet forsvant, og hans totale mangel på fingerspissfølelse for den postapokalyptiske sjangeren er påtagelig.
“Ah, fuck it!”-attityden her har allikevel skap en skikkelig spesiell film, som er full av skrullete humor. Det er for eksempel ganske festlig at Castellari valgte å spille inn hele «The New Barbarians» et kvarters spasertur fra hjemmet sitt i Roma. Ikke noen vits i å anstrenge seg, liksom. Man merker at Castellari hadde et enda mindre budsjett enn vanlig å boltre seg med, men han ser ut til å more seg veldig med å ødelegge stuntdukkene han har fått tildelt. De kastes under biler, eksploderes og halshugges stadig vekk.
Så bevares, «The New Barbarians» er underholdende - men bare fordi den er så veldig, veldig fjollete.
«The New Barbarians» er tilgjengelig i den britiske tinnboksen «The Bronx Warriors Trilogy», sammen med Castellaris «The Bronx Warriors» (1982) og «Escape From the Bronx» (1983). Kan kjøpes fra www.play.com, men er også tilgjengelig uklippet i en norsk utgave fra våre venner i Another World/VME. Originaltittelen er «I nuovi barbari». Også kjent som «Warriors of the Wasteland», «Metropolis 2000» og «The Barbarians». Den var også tilgjengelig sensurert på video i Norge under titlene «Etter atomkrigen» og «Helvete år 2019».
Le også av: «2020 Texas Gladiators» (1982), «Stryker» (1983) og «Tank Girl» (1995).
THE BED SITTING ROOM
England – 1969
Regi: Richard Lester
Med: Rita Tushingham, Ralph Richardson, Spike Milligan & Peter Cook
«We’ve got a bomb on our hands!»
Her skifter vi over til et litt annet gir, ja. Det kan virke snodig å klassifisere en britisk komedie som ekstrem, men «The Bed Sitting Room» er virkelig merkelig.
Vi befinner oss i London noen år etter verdens korteste atomkrig, som varte to minutter og tjueåtte sekunder – inklusive undertegningen av fredsavtalen. Englands befolkning består nå av rundt tjue personer, som gjør sitt beste for å fortsette livene med stiv overleppe, som om ingenting har skjedd. BBC består nå av en mann som besøker folk hjemme, og leser opp nyhetene inni en tom TV-skjerm (“Hello, I’m the BBC”).
Politistyrken begrenser seg nå til to plageånder (Peter Cook og Dudley Moore) i en luftballong, som roper “keep moving!” til alle de ser. Dette er den siste krampetrekningen av galskap før menneskeheten dør ut. Penelope (Rita Tushingham) er gravid på syttende måneden, og bor sammen med foreldrene sine i en T-banevogn.
Ingen nevner atomkatastrofen med et ord, den beskrives bare som “misforståelsen” og “den uheldige hendelsen”. Allikevel, folk begynner å mutere. Den klassebevisste Lord Fortnum (Sir Ralph Richardson) frykter for eksempel at han er i ferd med å bli forvandlet til en sovestue. Sånt sømmer seg jo ikke for en mann av hans status.
Penelopes mor har fått utdelt dødsattesten av det britiske helsevesenet (spilt av Marty Feldman i en sykepleieruniform), så hun forvandler seg til et garderobeskap. Mens Penelope føder et mutantbarn som ser ut som et teppe, blir faren hennes valgt til Englands nye statsminister (fordi han har en benlengde på presis 22 tommer) – men innen pappa rekker å starte sin politiske karriere blir han... forvandlet til en papegøye.
Denne oppsummeringen får «The Bed Sitting Room» til å høres mye mer oversiktlig ut enn den er. I 1967 var regissør Richard Lester midt oppe i forarbeidet til Rolling Stones-musikalen «Up Against It», som skulle følge i fotsporene til hans populære The Beatles-filmer «A Hard Day’s Night» (1964) og «Help» (1965).
Like før en manuskonferanse i august samme år ble manusforfatteren Joe Orton brutalt myrdet av sin elsker Kenneth Halliwell, og hele prosjektet måtte skrinlegges. Lester hadde allerede fått en million pund av United Artist, og hadde frie tøyler til å gjøre akkurat hva han ville. Så hvorfor ikke torpedere hele karrieren med en surrealistisk filmatisering av Spike Milligans dadaistiske teaterstykke «The Bed Sitting Room»?
Mens produsentene ventet seg en lystig satire i stil med Kubricks «Dr. Strangelove», fikk de noe helt ubegripelig.
Hvis Alejandro Jodorowsky hadde dratt til England med kofferten full av LSD, ansatte Salvador Dali som set-designer og lot Monty Python skrive manuset til en bunuelsk dommedagssatire i samarbeid med Samuel Beckett... da kunne du kanskje fått noe i stil med «The Bed Sitting Room».
Under den første testvisningen skrek en av United Artist-sjefene “Hvor lenge kommer denne dritten til å vare?!” rett i fjeset på Richard Lester. Premieren ble utsatt i lang tid, før filmen ble sluppet til allmenn forvirring og kritikerslakt.
Monty Python-gjengen har stadig nevnt moromannen Spike Milligans TV-serie «Q5» som en av deres store forbilder, men det kan virke som formatet og den surrealistiske tonen i deres Flying Circus var inspirert av «The Bed Sitting Room». Filmen er mer opptatt av å være rar enn direkte morsom, men det samme kan man jo for så vidt også si om enkelte Python-sketsjer.
Galskapen i «The Bed Sitting Room» kommer utvil- somt fra forfatteren Spike Milligan (han dukker også opp i en rolle som skrullete postmann), som slet med mentale problemer hele livet – og flere ganger måtte tvangsinnlegges. Hans mest spektakulære sammenbrudd kom i 1952, da Spike ble overbevist om at han måtte drepe sin «The Goon Show»-motspiller Peter Sellers med en potetkniv, og gikk ved et uhell rett igjennom en glassdør da han forsøkte å bryte seg inn i hjemmet til Sellers.
«The Bed Sitting Room» var i mange år kun tilgjengelig på bootlegs, men ble i fjor gitt ut på Blu-ray av det britiske filminstituttet, som har sluppet en masse smale kultgreier på sin Flipside-label. Kan kjøpes hos www.play.com.
Se: «2019: After the Fall of New York» (1983), «Warriors of the Wasteland» (1985) og «Clash of the Warlords» (1985).