Kultklassikeren
DANGER: DIABOLIK
Italia/Frankrike – 1968
Regi: Mario Bava
Med: John Phillip Law, Marisa Mell, Adolfo Celi & Terry-Thomas
«Out for all that he can take, seduce, or get away with...»
Den maskerte mestertyven Diabolik (John Philip Law), starter filmen med å robbe ti millioner dollar fra myndighetene ved hjelp av farget røyk, en heisekran og sin diabolske «muahahahah!»-latter. Han stjeler ikke pengene fordi han trenger dem, og slett ikke for å gi dem til de fattige - men tilsynelatende bare for å oppfylle sin store kjærlighet Evas (Marisa Mell) drøm om å ha het sex i et hav av pengesedler.
Diabolik bor i et enormt underjordisk hovedkvarter, med en overdådig innredning som får Lynvingens batcave til å minne om en fuktig potetkjeller. La gå at alt bare er en snedig blanding av glassmalerier, modeller, fargefiltre og kreativt set-design av den visuelle mesteren Mario Bava. Diabolik ser ut til å være en slags kapitalistisk anarkist, en rampete oppvigler som stjeler fra myndighetene fordi det morer ham å terge statsbyråkratiet.
Han slipper lattergass under finansministerens (Terry-Thomas) TV-overførte pressekonferanse, og peker nese til de impotente byråkratene som prøver å stanse kuppene hans.
Myndighetene gjeninnfører dødsstraffen i landet og utlover en klekkelig dusør til enhver som hjelper dem å fakke Diabolik, men ingen ting fungerer. Til slutt er politiinspektøren Ginko (Michel Piccolo) så rådløs at han inngår en allianse med mafiabossen Valmont (Adolfo Celi) – som blir lovet total immunitet for alle tidligere forbrytelser hvis han hjelper dem med å få has på den brysomme mestertyven.
Valmont angriper Diaboliks eneste svakhet: Eva. En dårlig ide.
Den nihilistiske tonen i «Danger: Diabolik» traff tidsånden perfekt i Italia, men etterlot amerikanske publikummere helt perplekse. Hvordan kan en sånn amoralsk skurk og terrorist være filmens store helt?! Tipper de fikk bakoversveis av scenen der Diabolik sprenger alle likningskontorene i landet til småbiter (30 år før Tyler Durden), bare for å vise sin avsmak mot hvordan myndighetene disponerer midlene sine! Akkurat det stuntet gjorde i alle fall Diabolik til min store helt!
Mot slutten har Diabolik ødelagt hele statsøkonomien, slettet likningspapirene til landets befolkning og sørget for at ingen betaler skatt til de korrupte statsbyråkratene.
Så smelter Inspektør Ginko sammen statens totale gullreserver til en 20 tusen tonns gullbarre, en utfordring Diabolik selvsagt ikke kan motstå.
Slutten legger opp til en oppfølger som dessverre aldri kom. Mario Bava hadde et budsjett på tre millioner dollar å boltre seg med, men var så vant til å lage film for lite penger at han fullførte hele innspillingen for bare 400.000! Bava tok i bruk alle triksene han plukket opp under sine mange år som filmfotograf, og leverte et stykke popkunst som sikkert fungerer enda bedre i dag enn den gjorde for over førti år siden.
Produsent Dino De Laurentiis var så imponert at han umiddelbart forslo at Bava lagde en oppfølger for resten av pengene – men regissøren var så drit lei av De Laurentiis' stadige innblanding i produksjonen at han takket nei.
Det er merkelig at det aldri ble laget flere Diabolik-filmer etter dette, særlig med tanke på hvor populær denne antihelten fortsatt er i hjemlandet. Her selger de månedlige «fumetti»- tegneserie om Diabolik godt den dag i dag, han var temaet i en tegnefilmserie - og 2009 dukket dataspillet «Diabolik: Original Sin» opp på en rekke plattformer. Denne maskerte mestertyven fostret dessuten en hel haug med imitatorer, med navn som Kriminal, Sadistik, Dorellik og Satanik. Mange navn med «k», der.
«Danger: Diabolik» er unektelig litt skranglete, men det er en stor del av sjarmen. Filmen bærer seg helt på stilen: usedvanlig velkomponert og veldesignet, med et skikkelig energisk musikkspor av maestro Ennio Morricone. Den har inspirert alt fra Austin Powers til Mike Patton og Beastie Boys – og gjenstår som en av de ultimate, ikoniske sekstitallsfilmene.
Jeg vet ikke om jeg ville kalle «Diabolik» direkte campy, men den er definitivt laget med mye ironi. Praktfulle saker!
Paramounts DVD inneholder en del interessant ekstrastoff, og kan kjøpes fra www.amazon.com.
Se også: «Rififi» (1955), «The Italian Job» (1969) og «Le cercle rouge» (1970).
Potensiell kultfilm
SEVEN GOLDEN MEN
Spania/Frankrike/Italia – 1965
Regi: Marco Vicario
Med: Rossana Podesta, Philippe Leroy, Gastone Moschin & Gabriele Tinti
«Gold fever...the only cure, go steal some more!»
Utover 1960-tallet ble det laget uhorvelig mange kuppfilmer, men «Seven Golden Men» gjenstår som en av de aller cooleste. Langt fra den mest kjente i sin sjanger, men allikevel en underholdende godbit som er blottet for voldsomheter og snusk. Gøy for hele forbryterfamilien. En lystig gladfilm med et i overkant muntert musikkspor, som byr på «easy listening» med mye nynning og plystring.
Det mest interessante med «Seven Golden Men» er at filmen starter i det øyeblikket kuppet begynner. Vi får ikke noen introduksjon av karakterene, og får ikke være med på planleggingen. Den første timen er viet til utførelsen av dette snedige tyveriet, den siste halvtimen til hvordan tjuveraddene bedrar, svindler og dobbeltlurer hverandre for å få beholde byttet.
Konseptet er enkelt: sju drevne forbrytere akter å tømme hvelvet i sveitsiske kredittbanken Credit Suisse. Midt på blanke formiddagen skal de raske med seg sju tonn gullbarrer, som har en total verdi på over sju millioner britiske pund.
Mesterhjernen bak kuppet er den engelske «Professoren» Albert (Philippe Leroy), en sofistikert gentleman som styrer alt sammen fra et hotellrom rett over veien fra banken - mens han sitter foran et assortert utvalg av monitorer, høyttalere og blinkende lys. I bakgrunnen svinser hans snasne elskerinne Giorgia (Rosanna Podesta) rundt i en gjennomsiktig catsuit.
Professoren ansetter bare medhjelpere med navn som starter på bokstaven A, og har en fiksering på tallet syv. Så kanskje han har et lite snev av Asbergers syndrom?
Disse sju forbryterne inkluderer tyskeren Adolf («Milano Calibre 9»-kjenningen Gastone Moschin), italieneren Aldo (Gabriele Tinti), og franske Alfred (Maurice Poli). Alle er utkledd som anleggsarbeidere, mens de sniker inn via kloakknettet i dykkerdrakter, og borrer seg inn i hvelvet nedenfra. En høvelig snedig plan, særlig metoden de tar i bruk for å frakte gullbarrene ut av hvelvet på en hurtig måte.
Men politiet har fått snusen i planene, og den pensjonsklare bankdirektøren begynner å bli mistenksom.
Filmen er åpenbart inspirert av forgjengere som «Seven Thieves» (1960) og «Topkapi» (1964), men har sin helt egne stil. En betydelig del av «Seven Golden Men» er spilt inn foran den virkelige Credit Suisse i Genève, som hadde et strengt forbud når det gjaldt filmtillatelser for historier om bankran.
Regissør Marco Vicario sendte dem et falskt manus, og lurte banksjefene trill rundt. Noe de unektelig fortjente, men tanke på at Credit Suisse de siste årene har kommet i søkelyset for utallige tilfeller av økonomisk snusk, hvitvasking av penger og ren svindel.
«Seven Golden Men» kan også ha inspirert en annen professor Albert: franske Albert Spaggiari: som i 1976 robbet Societe Generale-banken i Nice på en måte som minner mistenkelig om metoden som ble brukt i filmen.
«Seven Golden Men» ble en såpass stor suksess at den året etter fikk en oppfølger: «Seven Golden Men Strike Again» – som ikke var fullt så vellykket. Begge er tilgjengelig på DVD i en halvoffisiell utgivelse fra Sinister Cinema, som kan kjøpes fra www.amazon.com. Originaltittelen er: «Sette uomini d’oro».
Se samtidig: «Grand Slam» (1967), «They Came to Rob Las Vegas» (1968) og «Point Break» (1991).
Kultkalkunen
HUDSON HAWK
USA – 1991
Regi: Michael Lehmann
Med: Bruce Willis, Danny Aiello, Andie MacDowell & James Coburn
«Catch the Excitement. Catch the Adventure. Catch the Hawk»
Catch the Turkey! Bruce Willis har mer enn sin del kalkuner på samvittigheten, men «Hudson Hawk» står i en klasse for seg selv. Sammen med «The Last Action Hero» (1995) selve skoleeksempelet på nittitallets megalomane egoprosjekter, og en enorm flopp som sanket Razzie- statuetter for blant annet årets verste film.
Hudson Hawk (Willis) er verdens beste innbruddstyv, som etter ti år bak murene i Sing-Sing er tilbake i stambaren sammen med bestekompisen Tommy Five-Tone (Danny Aiello). Alt Hudson vil er å nyte friheten med en kopp cappuccino, men han blir umiddelbart tvunget til å robbe en hestestatue fra et auksjonshus.
Hudson og Tommy fikser kuppet med skateboards og sang, men oppdager at de har viklet seg inn i en konspirasjon som involverer mafiabossene Mario-brødrene (filmen er full av snodige Nintendo- referanser), CIA-agenten George Caplan (James Coburn), pluss de perverse milliardærsøsknene Darwin (Richard E. Grant) og Minerva Mayflower (Sandra Bernhard). Målet er å finne delene til en alkymimaskin oppfunnet av Leonardo Da Vinci (Hei, Dan Brown!), som kan forvandle bly til gull.
De sender Hudson til Vatikanet for nok et kupp, der han får god hjelp av nonnen Anna (Andie MacDowell) – som er flink til å imitere delfin.
Solbrillekongen David Caruso dukker opp i drag. Madonnas lesbiske ekselskerinne Sandra Bernard synger Snaps «The Power». Hunden Bunny biter Bruce i ballene. Og så videre.
Ingenting hadde gledet meg mer enn å kunne si at «Hudson Hawk» er et glemt mesterverk, som har blitt eldre med verdigheten til en fin årgangsvin. Men nei. Filmen er omtrent like plagsom, umorsom og feilslått som den var da jeg så den på kino for tjue år siden. Bare enda... vel, rarere enn jeg husker. Et gigantisk egotripp basert på en ide av Bruce Willis, som også var med på å skrive manuset og sjefsproduserte «Hudson Hawk» sammen med broren David.
Han komponerte temalåta, synger flere sanger (gratulerer, alle fans av Return of Bruno!), og går gjennom hele filmen med et arrogant flir som understreker at i 1991, da var Bruce kongen av hele verden. Kanskje derfor anmelderne var så ivrige etter å jekke ham ned.
Undertegnede har vanligvis stor sans for Bruce Willis, både som actionhelt og aldrende karakterskuespiller – men i «Hudson Hawk» er selvtilfredsheten hans på grensen til klysete.
Action-produsenten Joel Silver ga Willis frie tøyler til å utfolde sin kreativitet, og skuespilleren tok raskt full kontroll over hele prosjektet. Han overkjørte regissør Michael Lehmann som en dampveivals, mens scener ble improvisert frem på sparket, manuset skrevet om daglig, budsjettet doblet seg og alt sklidde ut til en salig røre.
Skuespilleren Richard E. Grant skrev et veldig sarkastisk kapittel om den kaotiske innspillingen i sin selvbiografi «With Nails». Tanken var trolig å lage en storslagen eventyrfilm som kombinerte moroa fra femtitallets «Road to...»-serie med Bob Hope og Bing Crosby, og humoren fra Willis' TV-serie «Moonlighting». Ideen er faktisk ikke så dum, men utførelsen er under enhver kritikk. De vittige replikkene er flaue, og tonen anstrengt.
For all del, «Hudson Hawk» har faktisk sine ivrige fans, og har i nyere tid fått en kultstatus jeg slett ikke er overbevist om at filmen fortjener - men den er definitivt en stor og fet kalkun.
«Hudson Hawk» kan kjøpes på DVD for nesten ingenting fra www.play.com. En spesialutgave med ekstrastoff er også tilgjengelig i USA for et par tiere.
Le samtidig av: «Cataline Caper» (1967), «Blind Rage» (1978) og «Ten Violent Women» (1982).
Ekstrem kultfilm
DOBERMANN
Frankrike – 1997
Regi: Jan Kounen
Med: Vincent Cassel, Monica Bellucci, Tcheky Karyo & Marc Duret
«Faites pas chier!»
Franskmennene har en lang tradisjon når det gjelder kuppfilmer, og startet hele «Heist»-sjangeren med kultklassikeren «Rififi». De har en enda lengre arv når det gjelder historier om ikoniske forbrytergenier: som Arsene Lupin og Fantomas (sist- nevnte et klart forbilde for Diabolik).
Det var muligens denne tradisjonen musikkvideomakeren Jan Kounen ønsket å oppdatere med sin filmatisering av Joel Houssins populære «Dobermann»-bøker. Det vil være en grov overdrivelse å påstå at Yann «Dobermann» Le Pentrec (Vincent Cassell) er et kriminelt geni, men han er den mest intelligente forbryteren i en verden full av psykopater og inkompetente idioter.
Dobermann leder en bande med dypt forstyrrede medhjelpere, som inkluderer den enfoldige hundevennen «Pitbull», den religiøse skapskyteren «Presten» og den prostituerte transvestitten Sonia. Banden venter utålmodig på at han skal komme opp med et nytt kupp. Det samme gjør Paris-politiet, som holder hele gjengen under konstant overvåkning.
En prolog viser at Dobermann ble født inn i den kriminelle underverdenen, og fikk sin trofaste 357. magnum i dåpsgave. Nå er han den mest fryktede forbryteren i Paris, som raner pengetransporter sammen med sin døvstumme sigøynerkjæreste Nat (Monica Bellucci).
For sitt neste kupp iscenesetter Dobermann en masse ordensforstyrrelser rundt om i Paris, i en snedig avledningsmanøver for å holde politiet travelt opptatt mens gjengen robber en rekke banker. Det går heller dårlig for politimennene som prøver å stoppe dem: en blir skutt i hodet med en sniper-rifle, en blir dengt halvt i hjel med en pistolkolbe, mens Dobermann stapper en håndgranat inn i motorsykkelhjelmen til en annen. Splatt. Resten blir etterlatt forslått og gråtende på trappen utenfor banken.
Dobermann regnet imidlertid ikke med politiinspektøren Cristini (Tcheky Karyo): en sprøyte gal sadist som liker å kose seg med kokain, grov tortur av dopselgere og mishandling av gatehorer. Han nyter ikke høy anseelse blant kollegaene i Paris-politiet, men det kan forandre seg hvis han får stoppet Dobermann. Cristini sirkler inn transen Sonia som et lett offer, og sparker inn døren under en hyggelig fødselsdagsfeiring – som sklir ut i et skikkelig mareritt der mødre slås hardt i feset og babyer sjongleres.
Alt ender i en massakre i en fetisjklubb, med mye dop og Prodigy på lydsporet. Ah, nittitallet! Som Cristini sier: «Her knarkes og skytes det som aldri før».
Fun fact: oppvigleren Gaspar Noe dukker opp i en cameo som kebabselger, mens regissør Jan Kounen blir sprengt i filler av bombekasteren til Monica Bellucci.
For å være ærlig hadde jeg håpet at Dobermann var en bedre film. Dette føles i høy grad som debutfilmen til en ung regissør som er ivrig etter å tøffe seg etter å ha sett «Natural Born Killers» litt for mange ganger – og som så gjerne vil sjokkere. En heller hul opplevelse, men rendyrket «Cinema du look».
Du skjønner hvor lista ligger da en av karakterene tørker seg i rumpa med et nummer av det franske cineast-bladet Cahiers du cinema. «Ta den, filmeliten!», liksom.
«Dobermann» starter med en dataanimert hund som tisser på navnene i rollelista, og ender med en orgie av høvelig hemningsløs ultravold. Komplett med gørrete hodeskudd, folk som får skutt av seg tissen, blir torturert med rosa dildo og dratt etter en bil med fjeset først. Filmen er veldig oppjaget, overspent og manisk, mye mer opptatt av heftige kameratriks enn av å fortelle en saklig historie.
Tonen virrer mellom tøysete tegnefilmslapstick og sadistisk tortur. Sistnevnte er det mest politimannen Cristini som står for, og karakterskuespilleren Tcheky Karyo (kjent fra «Bad Boys» og «The Patriot») er helt fabelaktig i denne rollen. Filmen er verdt å se ene og alene på grunn av hans dypt forstyrrede prestasjon!
«Dobermann» ble teknisk sett ikke totalforbudt i Norge, men daværende kinosjef i Oslo, vår alles Ingeborg Moræus Hanssen, nektet plent å sette opp filmen på kino i hovedstaden (den var jo nesten like forferdelig som Cronenbergs «Crash», selv om den var fransk og gode greier!). Det samme gjorde flere kinosjefer rundt om i landet.
«Dobermann» ble et tema i den kjedsommelige debatten om «spekulativ voldsfilm» her til lands. Nå tror jeg neppe det ville falle mange inn at «Dobermann» er særlig sjokkerende, eller at befolkningen må skjermes fra forferdelighetene i denne hyperaktive tøysefilmen.
Den ble tidligere i år relansert på DVD av Another World, og er lett tilgjengelig helt uklippet. Etter planene skal oppfølgeren «Dobermann 2: Arm Wrestle» spilles inn til neste år, der alltid severdige Vincent Cassell gjentar tittelrollen etter femten år.
Se samtidig: «Day of the Wolves» (1973), «The Silent Partner» (1978) og «Killing Zoe» (1993).