Kultklassikeren
CONAN THE BARBARIAN
USA – 1982
Regi: John Milius
Med: Arnold Schwarzenegger, James Earl Jones, Max Von Sydow & Sandahl Bergman
«Thief. Warrior. Barbarian. King.»
«Conan the Barbarian» gjenstår fortsatt som det beste bidraget til ”Sword & Sorcery”-sjangeren. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at dette er John Milius' store mesterverk som regissør. Filmen tar seg betydelige friheter med kildematerialet, og har diktet opp en helt ny forhistorie til Conan, som slett ikke er en del av mytologien til Robert E. Howard. Men den funker så det suser.
Som liten pjokk blir Conan vitne til at en slangekult plyndrer og brenner ned hele landsbyen hans. Pappaen (William Smith) får en øks i ryggen og blir revet i filler av ville hunder – mens moren hans halshugges av kultlederen Tulsa Doom (James Earl Jones). Conan blir solgt som slave, og tilbringer de neste årene med å dytte «smertens hjul» helt til han forvandler seg til Arnold.
Etter en tid som gladiator og avlshingst vinner Conan sin frihet, og drar ut på episke eventyr for å finne trollmannen som drepte foreldrene - sånn at han kan hugge hodet av ham.
Dette var langt fra Arnie-Parnie Schwarzeneggers første filmrolle (han debuterte tretten år tidligere som «Hercules in New York»), men Conan er fortsatt den rollen som har tatt i bruk Arnolds talenter best. Han skulle opprinnelig ha filmens fortellerstemme, men produsentene nektet å tro at folk kunne høre Arnold snakke flere setninger på rad uten å le av ham. Noe de forsåvidt hadde et poeng i.
«Conan» nyter også godt av et helt fantastisk musikkspor av avdøde Basil Poledouris, som spiller en desto viktige rolle fordi filmen har så lite dialog. Arnold har selv bare en håndfull replikker, men får til gjengjeld sen til å slå ned en kamel.
Oliver Stone skrev første utkastet av manuset i 1978 (som da utspilte seg i en postapokalyptisk fremtid!) for regissør Ridley Scott – men da John Milius tok over prosjektet følte han at Stones versjon var «en feberdrøm på LSD», og skrev om hele manuset. Han hadde lenge drømt om å lage en skikkelig vikingfilm, og kom nære nok med Conan. En mytisk, kompromissløs og ultramacho historie som dette passer Milius perfekt, så det er en tragedie at han ikke fikk laget flere Conan-filmer med Arnold.
Milius kranglet så mye med produsenten Dino De Laurentiis at han mistet sjansen til å regissere oppfølgeren «Conan The Destroyer» (1984), en familievennlig fiasko som gruset alle planer om å gjøre dette til en lengre filmserie. En tredje del med tittelen «Conan the Conqueror» var under planlegging, men ble skrinlagt – og manuset ble resirkulert i lavbudsjettproduksjonen «Kull The Conqueror» (1997).
Conan har senere dukket opp i en middelmådig TV-serie med den tyske kroppsbyggeren Ralf Moeller, to tegnefilmserier og et MMORPG-dataspill laget i Norge.
Mantraet til Milius under innspillingen av «Conan the Barbarian» var «mer blod», så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor en rekke scener ble redigert bort fra den ferdige filmen. En del på grunn av sensurhensyn (filmen måtte klippes ned tre ganger før den slapp unna en X-rating), en del for å få filmen ned i lengde (Milius første klipp av Conan var angivelig på over fire timer).
Fansen har i mange år ventet på en komplett «extended cut», men det ser dårlig ut. En liste over de bortklipte scenene finnes på www.conancompletist.com, men det er tvilsomt om noen av dem dukker opp i Blu-ray-spesialutgaven av «Conan the Barbarian», som slippes i august. Kan forhåndsbestilles fra www.amazon.com.
Se samtidig: «Tarkan» (1969), «Circle of Iron» (1978) og «Dave the Barbarian» (2004).
Potensiell kultfilm
FIRE AND ICE
USA – 1983
Regi: Ralph Bakshi
Med stemmene til: Randy Norton, Cynthia Leake, Steve Sandor & Susan Tyrrell
«The end of mankind as we know it»
Ralph Bakshi har for lengst sikret sin plass som en av de store pionerene når det gjelder animasjon for voksne. Utover syttitallet skapte han den kontroversielle «Fritz the Cat» (1972), «Heavy Traffic» (1973), «Coonskin» (1975) og «Wizards» (1977). Personlige tegnefilmer som blandet fri sex, vold, politikk og dop på en måte som for sin tid var helt banebrytende.
Bakshi ambisiøse forsøk på å lage tegnefilm av Ringenes herre i 1978 ble en økonomisk katastrofe, så for sin neste film slo han seg sammen med den legendariske fantasy-illustratøren Frank Frazetta. Mannen som nesten egenhendig gjenopplivet interessen for Robert E. Howards Conan-historier med sine innflytelsesrike covermalerier på 1960-tallet.
«Fire and Ice» fortjener å gå inn i historiebøkene som den eneste filmen direkte basert på arbeidene til nylig avdøde Frazetta. Han kom opp med karakterene, sto bak designet og var involvert som produsent. Det kuleste med hele «Fire and Ice» er fortsatt posteren Frazetta malte for filmen.
Onde dronning Juliana og hennes androgyne trollmannsønn Nekron har erobret store deler av kontinentet med sine mektige is-krefter, og nå forsøker de å kuppe makten i lavakongedømmet Firekeep. Som et ledd i forhandlingene med den rettskafne kong Jarol blir hans velutviklede datter Teegra kidnappet av Julianas hær av brutale neandertalere. Prinsesse Teegra klarer å rømme ved hjelp av sin yndige sjarm, frodige brystparti og overmenneskelige evne til å holde pusten under vann. Under flukten møter hun den blonde barbaren Larn, som er den eneste overlevende etter Nekrons angrep på landsbyen hans. På veien må de hamle opp med glupske ulver, dinosaurer og en kjempeblekksprut.
Teegra tilbringer mesteparten av spilletiden med å bli tatt til fange igjen og igjen - mens Larn stadig redder henne med hjelp av den mystiske badass-barbaren Darkwolf. En blanding av Conan og Batman (basert på Frazettas ikoniske Death Dealer-maleri) som denger huleboere i hodet med øksen sin.
Mens Frank Frazettas malerier var ekstremt detaljerte og fotorealistiske, er «Fire and Ice» animert med såkalt «rotoscoping». En tidkrevende og tungvint teknikk ikke helt ulik dagens «motion capturing»: der skuespillere utkledd som barbarer ble filmet på parkeringsplassen foran Bakshis animasjonsstudio. Så håndtegnet man over hver eneste filmrute, og plasserte dem inn i nye bakgrunner. Denne fremgangsmåten fører til veldig naturtro bevegelser, men gjør samtidig karakterene homogene og flate.
Bakshi hadde et stramt budsjett, og det virker som om han gikk opp for penger før produksjonen var ferdig – men han fikk til mye med beskjedne resurser. Den største svakheten her er det enkle, endimensjonale manuset av Gerry Conway og Roy Thomas, som tidligere hadde skrevet mange av Marvel- tegneseriene om Conan.
Bakshi selv har lite til overs for «Fire and Ice», og uttalte i et intervju med nettstedet Reluctant Habits: ”Det er ikke min film. Jeg var bitter, sliten og utbrent. Selv om folk liker den, føler jeg ikke det er en Bakshi-film. Det er en Frazetta-film. Jeg brydde meg ikke og var helt ødelagt. Så jeg stengte studioet og gikk min vei. For å være ærlig hadde jeg ingen følelsesmessig interesse av «Fire and Ice»”.
Bakshis mangel på engasjement merkes, og det er definitivt hans mest personlighetsløse og kommersielle tegnefilm. Det var neppe et sjakktrekk å lage filmen med hensyn til en PG-aldergrense, selv om «Fire and Ice» strekker sensuren så langt den går. En del av de mørkere tonene i historien ble tonet ned: deriblant incestforholdet mellom dronning Juliana og sønnen Nekron, samt avsløring om at barbaren Darkwolf var faren hans.
Hele filmen har allikevel en temmelig pervo undertone, med penisformede isblokker som spruter snø og vaginaformede huler som fylles opp av lava.
«Fire and Ice» er skikkelig underholdende, actionfylt og ulikt noe annet som er laget, men jeg tipper at grunnen til at så mange fikk et nært forhold til «Fire and Ice» kommer av Teegra. Hun svinser rundt i en gjennomsiktig bikini som er minst to størrelser for liten, mens den velformede baken hennes vies så mye oppmerksomhet at den egentlig spiller hovedrollen her.
Robert Rodriguez kjøpte i fjor opp filmrettighetene til «Fire and Ice», med håp om å få i gang en nyinnspilling – som forhåpentligvis vil gå bedre enn hans forsøk på å nyinnspille «Red Sonja» med eksforloveden Rose McGowan.
«Fire and Ice» er sluppet på sonefri Blu-ray fra Blue Underground, og kan kjøpes fra www.deepdiscount.com.
Se også: «Deathstalker» (1983), «Barbarian Queen» (1985) og «The Barbarians» (1987).
Kultkalkunen
YOR, THE HUNTER FROM THE FUTURE
Italia/Frankrike/Tyrkia – 1983
Regi: Antonio Margheriti
Med: Reb Brown, Corinne Clery, Alan Collins & John Steiner
«He was a powerful warrior from the future, trapped in a prehistoric land, battling for the survival of his people»
Alle barbarer kan ikke være beinharde. Noen kommer langt bare med et fjollete smil, en fin temasang og blond parykk. Vi snakker om den smørblide barbaren Yor (Reb Brown), en fårete muskelbunt som jogger rundt i Ugg-boots og knøttlite lendeklede. Han likner litt på Bamm-Bamm i «The Flintstones», etter tretti år på anabole steroider - og er, som den fantastiske temasangen ganske så riktig påpeker, «the man».
Etter å ha reddet huleboerpiken Ka-Laa (Corinne Clery, som fire år tidligere var Bond-babe i Moonraker) fra en gummi-dinoaur blir han invitert til fest i landsbyen hennes. Under en liten danseforestilling blir de alle angrepet av blåmalte neandertalere, som stikker av med Kaa-Laa. Yor drar ut for å redde henne sammen med den gamle vismannen Pag (Alan Collins, alias Luciano Pigozzi). I filmens artigste scene dreper Yor en kjempeflaggermus, som han deretter bruker som hangglider for å fly ned i neandertalernes hule. Ekstra gøy at denne kjempeflaggermusen blir beskrevet som «The beast of the night», siden scenen er filmet i fullt dagslys.
Kaa-Laa har stjerner i øynene, og følger Yor ut på eventyr for å finne ut hvor den mystiske medaljongen han har rundt halsen kommer fra. På veien utrydder Yor flere stammesamfunn, og drar ut på reise til «The Island of the Storm».
Et lite tips: hvis du planlegger en langtur til et sted folk kaller «stormenes øy», er det kanskje en ide å finne noe litt mer robust enn en liten båt laget av strå. Men de kommer da frem til slutt.
Her må Yor (spoiler) hamle opp med space-diktatoren Overlord (John Steiner) og hans hær med roboter som skyter laserpistoler. Vent, hva? Ja, det viser seg at alt utspiller seg i en postapokalyptisk fremtid etter en atomkatastrofe. Dette er filmens store overraskelse – som ikke er så fryktelig stor overraskelse allikevel, siden filmen tross alt heter «Yor, The Hunter from the Future». Akkurat hvordan dette forklarer alle dinosaurene tror jeg ikke vi skal tenke så mye på.
Mens de fleste andre filmer i denne sjangeren var inspirert av «Conan the Barbarian», går Yor sine helt egne veier – og er mer interessert i å følge i fotsporene til «Flash Gordon» (1980). Komplett med et musikkspor i Queen-stil, komponert av Guido og Maurizio de Angelis. De hadde sannelig fortjent en Oscar for sin hemningsløst fjollete temalåt «Yor’s World».
Vår italienske venn Antonio Margheriti («Flesh for Frankenstein», «Cannibal Apocalypse») regisserte «Yor» under sitt vanlige dekknavn Anthony M. Dawson, og med sin vanlige mangel på kompetanse.
Grunnen til at filmen føles ekstra rotete kommer av at den ble klippet sammen fra en fire timer lang miniserie laget for italiensk TV – som var løst basert på tegneseriealbumene av argentinske Juan Zanotto. Det mest utrolige med filmen er at den faktisk ble satt opp på kino i flere land, USA inkludert. Noe som sikret Yor flere Razzie-nominasjoner, og en velfortjent listeplassering som en av «de hundre mest fornøyelig dårlige filmene noensinne laget» i boken The Official Razzie Movie Guide.
Originaltittelen er «Il mondo di Yor». Den engelskspråklige utgaven av «Yor, The Hunter From the Future» er faktisk ikke sluppet på DVD eller Blu-ray, så gamle VHS på eBay er nok beste lovlige alternativ. Det er kanskje for mye å be om en Blu-ray med den komplette TV-versjonen, men vi lever jo i håpet.
Le samtidig av: «The Sword of the Barbarian» (1982), «Red Sonja» (1985) og «Quest for the Mighty Sword» (1990).
Ekstrem kultfilm
HUNDRA
USA/Spania – 1983
Regi: Matt Cimber
Med: Laurene Landon, John Ghaffari, Maria Casal & Ramiro Oliveros
«A woman of beauty. A warrior of strength. A hunter of man. She will not be tamed!»
1983 var åpenbart det store barbaråret, siden tre av månedens kultruller ble sluppet dette året. Lavbudsjetteposet «Hundra» druknet litt i overfloden av alle disse filmene, men gir oss en feministisk vinkling på en veldig testosteronfylt sjanger.
Hundra (Laurene Landon) er den sterkeste krigeren i et matriarkalsk stammesamfunn der menn bare blir brukt for sex, og guttebarn blir donert bort til nærmeste nabolandsby. Mens Hundra er ute på jakttur blir hele dameklanen utslettet på en måte som minner mistenkelig om åpningen i «Conan the Barbarian» – bare enda mer brutal, mens disse stolte amasonene blir plyndret, drept og halshugget av flirende villmenn. Gravide mager splittes opp, barn spiddes i hjel og ungjenter blir gruppevoldtatt. Menn er svin.
Som den siste av sin klan er det Hundras plikt å formere seg, selv om hun standhaftig hevder at «ingen mann vil noensinne penetrere meg». Hundra begir seg allikevel ut på ridetur for å finne en passende mann, men møter bare svinete drittsekker.
Hun ender opp i en by styrt av en kult som dyrker okser, og behandler alle kvinner som sexslaver. Her finner Hundra endelig sin perfekte make i doktoren Pateray (Ramiro Oliveros), som slett ikke lar seg forføre av den ubehøvlede barbarkvinnens barduse sjekketriks. Så for å lære seg å te seg som en ekte dame lar Hundra seg ta til fange av Oksekulten, sånn at harempiken Tracima (Maria Casal) kan gi henne en ekstrem make over.
Kvinnegruppa Ottar ville sikkert elsket at filmen plutselig forvandler seg til en barbarisk «My Fair Lady» – men Hundra lar seg slett ikke kue av karer som mener at hun må lære seg at «menn er overlegne skapninger». Så hun utrydder hele oksekulten i sakte film, og får i samme slengen muligheten til å drepe drittsekkene som utslettet klanen hennes.
Produsenten John Ghaffari kjøpte opp det han kunne av kostymer, rekvisitter og kulisser som var igjen etter innspillingen av «Conan the Barbarian» – og finansierte «Hundra» under forutsetningen av at han selv kunne spille rollen som filmens store skurk: den kåte ypperstepresten Nepakin. Det er tydelig at Hundra var ment å være et kvinnelig motstykke til Conan, men et par dager før innspillingen startet bestemte regissør Matt Cimber seg for å skrive om hele manuset. Den pretensiøse auteuren (som hadde regissert Pia Zadoras Razzie-vinnende triumf i «Butterfly») følte at hver eneste scene måtte være «en metafor på kampen mellom kvinner og menn gjennom tidene». Noe som sikkert forklarer hvorfor Hundra blir angrepet av en blåmalt dverg på Shetlandsponni, fribryter med en fet fyllik og rir naken ut i havet.
Til å være en feministisk fabel har denne filmen jammen mange nakenscener – men til gjengjeld slår den alle rekorder når det gjelder testikkeltrauma. Hundra ekspederer de fleste fiendene sine med slags, spark og dask mellom bena. Au.
«Hundra» ble filmet på location i Spania, og er befolket av lokale skuespillere som snakker fonetisk engelsk med veldig gebrokken uttale. Laurene Landon har det rette utseendet og atletiske kroppsbygningen for rollen, men er en så utilstrekkelig skuespiller at man skulle ønske at de hadde gjort rollefiguren hennes stum.
Landon og Cimber slo seg også sammen for å lage det Indiana Jones-aktige eventyret «Yellow Hair and the Fortress of Gold» (1984) rett etter «Hundra», siden de først var på location i Spania.
Ok, «Hundra» er ikke så ekstrem som undertegnede håpet på - men den er mer severdig enn «Red Sonja», kom tolv år før «Xena: Warrior Princess» og er såpass skrullete at den fortjener oppmerksomhet. Mye campy moro.
«Hundra» har også et storslagent, Verdi-inspirert musikkspor av maestro Ennio Morricone, som gir filmen mer klasse enn den strengt tatt fortjener.
«Hundra» ble sluppet på DVD fra nå nedlagte Subversive Cinema, i en spesialutgave som inkluderer kommentarer, dokumentar, en CD med musikksporet og en tegneserie! Den kan fortsatt kjøpes fra www.amazon.com.
Se samtidig: «Conquest» (1983), «Altar» (1985) og «A Nymphoid Barbarian in Dinosaur Hell» (1990).