ÆKSJN!

Husk å sjekk ut klipp fra månedens kultfilmer og flere til på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay! Oppdateres jevnlig!

Kultklassikeren
COBRA
USA - 1986
Regi: George A. Cosmatos
Med: Sylvester Stallone, Brigitte Nielsen, Reni Santoni & Andrew Robinson.

«Crime is a disease. Meet the Cure.»

«Cobra» kan kjøpes på DVD fra www.amazon.com. Se samtidig: «Commando» (1985) «Showdown in Little Tokyo» (1991) «Stone Cold» (1991).

Cannon-produksjonen Cobra er en av Stallones mest selvparodiske action-ruller, som i sin tid ble totalforbudt av den norske filmsensuren.

Sly er Marion ”Cobra” Cobretti i Los Angeles-politiets ”zombie squad”. En rebelsk snut som spiller etter egne regler™, og kler seg som en italiensk gigolo. Med åletrange jeans, tredagers skjeggvekst, og fyrstikk i munnviken. Han er den typen tøffing som bruker pilotbriller med speilglass og svarte hansker innendørs. En look senere adoptert av George Michael, uten at vi dermed bør insinuere noe om Cobras maskulinitet.

Åpningen av filmen er fantastisk, og har senere blitt parodiert i «The SpongeBob SquarePants Movie». En svett psyko med pumpehagle spaserer inn i en matvareforretning og plaffer løs på en forsvarsløs fruktdisk før han begynner å skyte ned kundene.

Bare en ting å gjøre: tilkalle Cobra, som etter en forfriskende øl knurrer ”you’re the disease, I’m the cure!”. Kuren er å kaste en kniv rett i hjertet på skurken, og deretter skyte slubberten syv ganger i brystet, sånn at han flyr over en fryse- disk. Kurert!

Utenfor butikken blir Cobra angrepet av pressen, som indignert roper at han oppfører seg som en ”dommer og bøddel!”. Liberale møkkareportere.

Cobra har uansett viktigere ting å fokusere på, for en seriemorder kalt ”The Night Slasher” har drept 16 mennesker i L.A.. Cobras teori er at det er snakk om en gruppe mordere, ikke bare en person – og han har helt rett. Mordene er utført av en demonisk kult, som liker å samles i dunkelt belyste kjellerlokaler mens de klinger økser mot hverandre over hodet.

Kultederen (Brian Thompson) minner mye om seriemorderen Richard ”Night Stalker” Ramirez, som herjet California på den tiden Cobra ble spilt inn. Så blir fotomodellen Ingrid Knudsen (Brigitte Nielsen, Stallones danske kone) vitne til en av ”The Night Slashers” drap. Kultlederen liker ikke vitner, så han forsøker å avlive Ingrid på en diskret måte – ved å la en bøling av disiplene sine jage det danske brødhodet rundt med økser, før de villmannskjører rundt i Los Angeles mens de avfyrer maskingevær i alle retninger på blanke formiddagen og deretter plaffer i stykker et helt hus mens de raser rundt på motorsykler. Ingen grunn til å skape unødig oppstyr, liksom. Vil jo ikke ha noen vitner.

Heldigvis er Ingrid under beskyttelse av Cobra, som dreper rundt femti kultmedlemmer på under en time – mens hans politikollegaer fortsatt nekter å tro at ”The Night Slasher” er mer enn en mann.

Logikk er ikke en prioritet i Cobra, men det er til gjengjeld barske replikker. Den barskeste kommer under sluttoppgjøret mellom Cobra og kultlederen, som utspiller seg i en fabrikk som produserer gnister og flammer. Før Cobra spidder skurken på en enorm kjøttkrok knurrer han den udødelige: ”this is where the law stops and I start – sssucka!”

Cobra har rykte på seg for å være en spekulativ råtass, men kunne ha vært enda voldsommere. Regissør Cosmatos hadde problemer med å få filmen gjennom sensuren, og måtte trimme flere av scenene. Stallone har virkelig kokt elementene i denne sjangeren ned til sin mest klisjéfylte essens. Du kunne ha nyinnspilt Cobra i dag uten å forandre noe og den hadde fungert glimrende som en parodi på Reagan-eraens actionruller. Ikke misforstå, Sly virker som en kul fyr med mye selvironi, men noe sier meg at han utviklet denne selvironien en god stund etter at Cobra ble laget Ingen tvil om at Stallone mest av alt ønsker å være en ny Dirty Harry her.

Han skrev selv manuset, løst basert på pocketboken ”A Running Duck” av Paula Gosling. Romanen ble filmatisert på nytt som «Fair Game» i 1995, da med supermodellen Cindy Crawford i rollen som Birgitte Nielsen. Du finner ingen vinnere i den setningen.

Den største innflytelsen på Cobra var allikevel «Beverly Hills Cop» (1984), som i sin tid skulle bli en Stallone-film før Eddie Murphy fikk hovedrollen. Stallone tok med seg ideene han hadde skrevet til Beverly Hills Cop, og resirkulerte dem i Cobra. Som muligens er like morsom, men ble langt fra like populær.

Stallone planla dette som starten på en en hel filmserie, men det kom aldri noen oppfølgere. Italienerne nyinnspilte Cobra allerede året etter med «Cobra Nero» (1987), med Fred Williamson i tittelrollen.

Potensiell kultfilm
ROAD HOUSE
USA - 1989
Regi:Rowdy Herrington
Med: Patrick Swayze, Kelly Lynch, Sam Elliott & Ben Gazzara

«The dancing’s over. Now it gets dirty.»

Selve filmen «Road House» er sluppet på Blu-ray i statene (regionkodet, dessverre), så vi får håpe at den også kommer til Norge. I mellomtiden får vi nøye oss med DVD-en som er tilgjengelig med norsk tekst, eller en mer innholdsrik ”DeLuxe Edition” på sone 1 – som kan kjøpes fra www.deepdiscount.com. Se også: «I Come in Peace» (1990) «McBain» (1991) «On Deadly Ground» (1994).

Ville Patrick Swayze ha fått en av birollene i «The Expendables» hvis han fortsatt var i live? Jeg tviler veldig på det. Da han døde i fjor viet nekrologene mest tid på østrogenfilmene «Dirty Dancing» og «Ghost», mens saker som «Road House», «Point Break» og «Red Dawn» i beste fall ble nevnt i en bisetning.

Swayze vil dessverre alltid bli husket som en trusefuktende danseløve, og fikk aldri den respekten han fortjente som actionhelt – så han fikk heller ikke sin «The Expendables». Bare en gjesterolle i «Dirty Dancing: Havana Nights». Svakt.

For min del kan du putte Dirty Dancing langt opp i nummer to, «Road House» er filmen Swayze bør huskes for. Han er den verdensberømte dørvakten Dalton, en hardhaus med doktorgrad i filosofi som hyres inn for å få orden på ”Double Deuce”. En rølpete roadhouse-bar i Missouri, der gjestene tilbringer mesteparten av tiden med å sparke hverandre hardt i ballene mens blonde bimboer danser toppløse på bordene.

Eieren er lei av at personalet må feie opp øyeepler etter stengetid, så Dalton får frie tøyler til å rydde opp. Han sparker den upålitelige delen av personalet, deriblant en kleptoman bartender som viser seg å være nevøen til byens store kakse Brad Wesley (Ben Gazzara). En flirende psyko- pat som heller ikke setter pris på at Dalton innleder et forhold til Elizabeth ”Doc” Clay (Kelly Lynch), en blond lege som syr ham sammen etter slagsmålene. Uten bedøvelse, for ”pain don’t hurt”.

Herfra er historien enkel: Wesley sender sine muskelgutter for å kødde med dørvaktene på ”Double Deuce”, der de blir grundig banket opp av Dalton. Wesley tenner på butikken til Elizabeths koselige onkel, kjører en monstertruck rett gjennom bilforretningen til en av Daltons bekjente – og verst av alt: stopper spritsalget til baren.

Dalton tilkaller forsterkninger fra den eneste dørvakten som er enda mer legendarisk enn ham selv: Wade Garrett. Spilt av en av klodens cooleste cowboyer: Sam Elliott. Alt ender med flere mann-mot-mann-oppgjør.

Først: Dalton versus Wesleys onde høyrehånd Jimmy (Marshall Teague), som starter kampen med actionhistoriens beste tøffingreplikk: ”I used to fuck guys like you in prison!”. Dalton svarer med å rive ut strupehodet hans med bare hendene. Barskt.

«Road House» er en overraskende voldsom affære. En moderne western stappfull av brutale barslagsmål, nakne pupper, eksploderende biler, episke hockeysveiser og sitatvennlig dialog. Den typen film som bare kunne ha vært regissert på åttitallet av en mann ved navn Rowdy.

Forsøkene på å lage en macho actionfilm som samtidig appellerte til ungpikene har unektelig gitt «Road House» et litt schizofrent preg – samt en ufrivillig homoerotisk undertone. Med nærbilder av Swayzes nakne rumpeballer, og scener der han trener Tai-Chi i bar over- kropp, innklint med babyolje.

Dette gir også en del replikker flere dimensjoner (”your ass is mine, boy!”), noe som bare bidrar til den ufrivillige humoren. Allikevel, man behøver ikke ironisk distanse for å la seg rive med av «Road House». Undertegnede så denne på nattkino på Klingenberg i 1989. Jeg moret meg stort med filmen da, og gjorde det samme da jeg så den igjen nå. «Road House» er ikke så dårlig at den er bra. Bare bra!

Selv om Road House forsvant fort fra kinoene har den i ettertid bygget seg opp en så stor fanskare at MGM i 2006 produserte rett-på-DVD-oppfølgeren «Road House 2: Last Call». Den ble akkurat så ille som du kan forestille seg. I 2003 ble en musikalversjon satt opp off-Broadway, en såkalt “fightsical” med den selvforklarende tittelen ”Road House: The Stage Version Of The Cinema Classic That Starred Patrick Swayze, Except This One Stars Taimak From The 80’s Cult Classic “The Last Dragon” Wearing A Blonde Mullet Wig”.

Potensiell kultfilm 2
ROLF: THE LAST MERCENARY
Italia - 1983
Manus og regi: Mario Siciliano
Med: Tony Marsina, Ketty Nichols, Tony Raccosta & Louis Walsor

«My price is death!».

«Rolf» er ikke offisielt sluppet på DVD, men er inkludert i boksen «Grindhouse Experience Presents: Mercs/Soldiers of Fortune», sammen med ni andre filmer i VHS-kvalitet. Tilgjengelig hos www.amazon.com. Se samtidig: «Rampage - Turkish Rambo» (1985) indonesiske «Rambu: The Intruder» (1986) filippinske «No Blood, No Surrender» (1986).

I den stolte tradisjonen til «Gunnar: The First Avenger», «Reidar: The Ultimate Eliminator» og «Leif Yngve: Lethal Enforcer II» kommer «Rolf: The Last Mercenary». En av de mange, glemte First Blood-ripoffene som ble laget i Italia på åttitallet – og så vidt jeg vet den eneste av dem som inneholder grising med fersk bæsj, skeetskyting på flygende negerbarn og mye gråting.

Allerede under åpningsteksten blir det livat, mens en gruppe slemme leiesoldater slakter ned en hel afrikansk landsby. Denne gjengen er ekskollegaene til vår helt Rolf (Antonio Marsina), som selv var en leiesoldat før han snudde ryggen til vold, drap og kriging.

Nå tilbringer han tiden med å stirre tankefullt ut mot havet mens han lytter til sin temasang ”Rolf”. En sår diskoballade av Lucio Fulcis huskomponist Fabio Frizzi, med teksten: ”Rolf! You burned out the love innside. Rolf! You’re taking the road that leads to paiiin”. Det er bare å bli vant til denne sangen, for du kommer til å høre den omtrent hvert femte minutt i filmen.

Rolf har slått seg ned i en liten kystby i Tyrkia sammen med kjæresten Joana (Ketty Nichols), men fortiden hjemsøker ham. Rolf blir kontaktet av sin gamle kollega John (Tony Raccosta), som har et jobbtilbud. Den gamle leiesoldatgjengen skal utføre et siste kupp, og Rolf skal få 50.000 raske dollars for å frakte litt hvitt pulver.

Rolf takker nei til dette tilbudet, så hans gamle venner knekker beinet hans ut av ledd. En dårlig overtalingsteknikk, men Rolf tar mishandlingen som en mann. Han gråter, snufser, skriker og sutrer – før han snubler ned i et kratt fullt av igler, og svimer av. Vår barske helt blir liggende her helt til han blir båret hjem av kjæresten sin.

Etter å ha kommet til hektene halter Rolf til leiesoldatenes hemmelige møtepunkt, stjeler flyet deres, tisser i kassen med kokain de skal smugle, og dumper lasten over bord. Der lærte de en lekse, tenker jeg!

Rolfs ekskollegaer tar dette peket med fatning, og bestemmer seg for å holde seg langt unna narkotika fra nå av. The End. Nei, vent. Det var feil. Det de gjør er å gruppevoldta Rolfs kjæreste før de skyter henne tre ganger rett i hjertet. Deretter heller de kokende suppe i fjeset på Rolfs bestevenn, og skyter ham i hodet.

Rolf gråter litt igjen, før han endelig går berserk som en tredjerangs Rambo. Han inviterer leiesoldatene inn i skogen, og dreper dem en etter en i en serie stusselige actionsekvenser. Men ikke engang dette klarer Rolf uten å fitte seg ut. Han blir skutt i håndflaten, og får sårskader som om han har vært korsfestet. En religiøs metafor (The Passion of the Rolf?) som ender med at Rolf skriker til himmelen, og ber om kraft fra Gud for å overvinne erkefienden John. Jo, virkelig.

Så med Guds makt moser Rolf hodet hans ni ganger med døren til en lastebil. Amen.

Rolf er en nedrig, skitten og ondsinnet liten film. Heldigvis er den samtidig så hjelpeløst fjollete, forskrudd og klønete iscenesatt at den blir ganske gøyal. Jeg ville aldri i verden ha funnet på å anbefale «Rolf: The Last Mercenary» til noen, men tanken på at det finnes en film med denne tittelen gjør hjertet mitt glad.

Regissør Mario Siciliano sto bak et tjuetall filmer av samme type. Hans siste film etter Rolf var en hardpornorull.

Ekstrem kultfilm
DEADLY PREY
USA - 1987
Manus og regi: David A. Prior
Med: Ted Prior, Cameron Mitchell, Troy Donahue, & Fritz Matthews

«In Vietnam he was the best… he still is».

Filmen er ikke offisielt sluppet på DVD, og fans har kjøpt opp de gamle VHS-ene som gale – så de koster nå en formue på Amazon. Bootegs er et bedre alternativ; prøv cinestrike.com! Se i samme slengen: «Jungle Killers: Cannibal Mercenary» (1983) «Sparrow Unit: The Termination Squad» (1987) «Bulletproof» (1988).

Vi runder av med filmhistoriens kanskje aller morsomste actionfilm: «Deadly Prey». Den ble laget i blodig alvor, men er tåretrillende, slå deg på knærne og le til du får vondt i magen morsom.

Den onde Oberst Hogan (David Campbell) leder en hemmelig tropp med leiesoldater i en skog utenfor Los Angeles, som om en måned skal ut i krig. Soldatene er langt fra klare, så Hogan føler at den beste måten å trene dem opp på er å med jevne mellomrom 1) kidnappe en intetanende stakkar, 2) slippe ham ut i skogen uten skjorte og sko – og 3) deretter la soldatene jage på levende blink.

Deres neste jaktbytte er bolebunten Mike Danton (Ted Prior), som slippes ut i skogen kun iført en liten jeansshorts og en mektig hockeysveis. Danton trenger ikke noe mer, for ved en pussig tilfeldighet er han en topptrent Vietnam-veteran. Og ved en enda pussigere tilfeldighet ble han trent opp av… (dun dun dun!) oberst Hogan!

Mesteparten av spilletiden er viet til scener der statister tusler rundt i skogen, mens Mike dreper dem på ymse kreative måter. En stakkars soldat kan spasere rundt i egne tanker, og så spretter Danton plutselig opp fra et tynt lag med løv mens han brøler ”Garghh!”, og stikker en Rambo-kniv rett i brystet på ham.

Danton dreper så mange soldater at produksjonen åpenbart gikk tom for statister etter de første timene – så hver statist får sjansen til å bli drept rundt syv ganger hver. Blant drapsmetodene: Drukning, kveling, kastekniver, hjemmelagede feller, skyting, bombing, mutilering og kvist. Jepp, Danton er så barsk at han klarer å stikke i hjel en soldat med en tynn, liten kvist.

Han denger også i hjel en av soldatene med en gigantisk trekubbe laget av papp, en annen får en granat i buksene og eksploderer - mens et halvt dusin soldater blir knust av pappmasjésteiner.

Hele «Deadly Prey» er fullpakket av hysterisk morsomme tabber, rabiat overspill, toskete posering, feilbedømmelser og sjarmerende slurv. Her er noen eksempler:

Danton ser seg nødt til å spise mark og rotter for å overleve, etter toppen en halv dag i skogen. Ekstra festlig fordi han dagen etter spaserer rett hjem for å ta seg en dusj og hente våpen.

Danton er dessuten skuddsikker, så verken kanon- skyts, granater eller pistolskudd rett i brystet på en meters avstand har noen effekt.

Mannen er en hockeysveisninja! Det er sannelig ikke lett å se tøff ut i trange shorts, men Ted Prior klarer det. Nevnte jeg forresten at han er en Playgirl-modell, og regissørens lillebror? Joda.

De fleste ”så dårlige at de er bra”- filmer krever en smule tålmodighet, og klarer sjeldent å opprettholde interessen hele veien – men «Deadly Prey» er et hederlig unntak. Den bygger opp stadig mer momentum frem til en helt sinnssyk finale, der (spoilers ahoy!) Danton kutter av høyrearmen på en av sjefsskurkene med en machete, og deretter denger ham i hjel med den blodige stumpen. Og som ekstranummer: skalperer liket med et sårt primalskrik! Episke saker.

Prior-brødrene har bygget opp et lite redneck-imperium med sine hjemmelagde actionruller, de fleste filmet i hjemtraktene rundt Mobile, Alabama. David A. Prior har skrevet, produsert og regissert rundt 30 rett-på-video-filmer for sitt ”Action International Pictures”, men ingen av dem er like elleville som «Deadly Prey».