SPOL TILBAKE MED LARS JUNGE: Var hos tannlegen og boret noen hull. Hun kom fra Latin-Amerika en eller annen plass, men hun snakket greit norsk. Etter at hun hadde satt bedøvelsen pirket hun i tannen og spurte om jeg følte noe. Jeg sa nei, mens sikkelet rant i strie strømmer ned langs det ene kinnet.
- For jeg vil ikke torturere deg, sa hun på gebrokkent norsk. Noe som umiddelbart fikk meg til å tenke på Maratonmannen av John Schlesinger (1976). Dustin Hoffman sitter stroppet fast i tannlegestolen mens ”den hvite engelen” spilt av Laurence Olivier borer vilkårlig rundt i tanngarden hans for å tvinge ut noe informasjon. Selvfølgelig uten lokalbedøvelse.
Det får meg til å tenke hvor lett jeg hadde røpet vital informasjon i en tortursituasjon. Jeg hadde innrømmet hva det skulle være bare ved synet av en tannlegestol. Statshemmeligheter, hvor pengene var gjemt, hvor vitnet befant seg. U name it!
 |
| |
 |
| - Kamilåså? You just bought a thousand litre of milk! |
| |
 |
| Pedikyr, the Stephen King way. |
| |
Jeg hadde nok sendt familie og venner i døden ved synet av en hammer. Som Mel Gibson blir utsatt for i Payback, (1999, Brian Helgeland) hvor Gregg Henry lager hakkebiff av Gibsons fingre.
Jeg hadde garantert ”sunget som en kanarifugl” som det heter i filmspråket. James Bond, i Daniel Craigs skikkelse, blir utsatt for tortur i Casino Royale (Martin Cambell, 2006).
Han sitter bakbundet på en stol uten sete, mens badguy Mads Mikkelsen er kreativ og bruker en grov taustump med knute som han smeller oppunder stolen og rett hjem i Bonds nøtter.
Personlig så hadde jeg antagelig sendt en hel nasjon i døden om noen så mye som truet med å knipse meg på pungen.
Det vanskelig å komme unna Stephen Kings Misery (Rob Reiner, 1990) hvor Kathy Bates slår inn anklene med slegge på en sengeliggende James Caan. I boken så hogger hun bena av med øks, men manusdoktor William Goldman mente det var litt i overkant, så han dempet det litt og byttet øksen med slegge. Og det ble jo som vi alle vet MYE mer effektivt.
Tanken på å ligge der i andres vold uten å være i stand til å gjøre noe med saken er alles mareritt. Det sies at de som er utsatt for tortur – og overlever, blir forandret som menneske. At man rett og slett mister troen på medmennesket. I en situasjon hvor man blir utsatt for smerte er det vanlig at andre mennesker hjelper en, og når det ikke skjer, mister man troen på alt godt i mennesket.
Apropos, jeg ble tvunget til å se The Spirit (Frank Miller, 2008) på kino i fjor. Tvunget av min egen gnienhet riktignok. Siden jeg hadde betalt meg inn, måtte jeg se hele filmen for å få valuta for pengene. Mistet litt troen på mennesket da. På en annen side, den troen mister jeg hver gang jeg sjekker programtilbudet på TV. ■
Bli den første til å kommentere denne saken!