SPOL TILBAKE MED LARS JUNGE: Jeg forvillet meg inn i en ansiktsløs videosjappe forleden. En av landets største kjeder. De som konket ut alle sjappene med sjel og karakter. Den type sjappe som har tenåringsjenter som lakker negler og tygger tyggegummi bak kassen.
Ikke at det er galt i seg selv. Da jeg jobbet brukte jeg (rennende) snus og så på (for eksempel) «Silverbullitt» i stedet for å jobbe.
Men jeg kunne film. Til fingerspissene. En kunde kunne spørre: Det er en grøsser. En fyr med hvit langt hår kan fly i løse luften og han er djevelen? I en scene river han av alt håret på en fyr i en bil?
Jeg gliste selvtilfreds, tok en stor neve sjokoladepletter fra smågodthyllen (uten å bruke skjeen, som sjefen halvhjertet insisterte på at vi skulle bruke). Lett! «Warlock 2 (The Armageddon)» med Julian Sands. Den er ikke fullt så kul som eneren med Richard E. Grant, men hei, den scenen hvor han røsker av alt håret på han ene fyren er gull! To sek så skal jeg hente den!
Den type service og kunnskap kan man skyte en hvit pil etter i dag. De som jobber der har ikke ervervet den samme kunnskapen siden de ikke har måttet jobbe seg gjennom alle de skitfilmene vi måtte se.
I gamledager måtte man gå gjennom snøføyke og haglstormer for å komme frem til videosenteret. Og de hadde aldri inne filmen du var ute etter, så du måtte bruke tre timer på å finne et kompromiss - og ytterligere to timer på et backup-kompromiss.
På den måten jobbet man seg gjennom alle filmene sjappen hadde å by på. Samtidig som det rant inn nye titler hver uke. Som aldri var inne når du ville se de.
Så kjøpte man overpriset snop som var gått ut på dato. Hvit sjokolade som egentlig ikke skulle være hvit, myk chips og doven brus. Også gikk man hjem i øsregnet og ventet i x antall timer på at syvmila skulle bli ferdig og fjernsynet ledig. Da så man sine to skitfilmer.
Slik var det. Helg etter helg. Det var magisk. Instant gratification var like fremmed som imdb.com. Man kunne ikke ligge på rygg og sjekke topp 200 lister og downloade de på røde rappen. Man måtte jobbe for det. Sykle med avisen for å ha råd til filmene. Og hadde man leid en skitfilm, så så man den ferdig siden man hadde betalt for den.
Av og til var movieboxen utladet også. (For å unngå at folk skulle stjele de eksklusive videospillerne, måtte de lades opp med en spesiell magnet. Dette ble gjort i all hemmelighet på bakrommet uten at noen fikk se på). Så da måtte man gå tilbake til videosenteret i sluddet, banne litt til han gamle alkisen som drev sjappa, riste oppgitt på hodet til de andre kundene som stod i kø, så fikk man med en ny skitfilm og en pose myk paprikachips for tort og svie.
Det var mye bedre enn slik det er i dag, hvor man kommer inn i et nystøvsugd DVD-senter med 50 kopier av absolutt alle filmene. Alle får det de egentlig vil ha. Den beste filmen, som vant ni Oscar. Man kaster ikke bort tiden på filmer som ikke har vunnet Oscar. Også unner man seg en pose babygulrøtter. Siden det er søndag.