Nå som jeg er single må jeg passe meg så jeg ikke ender opp som en særing. Det er fort gjort uten en dame som henter deg inn med streite romantiske komedier, og som sier at ”nå må du skjerpe deg” når du er gniten og weird. Du sitter i sofaen og jobber deg gjennom Alejandro Jodorowsky box-settet ditt uten at det er noen der som setter foten ned og sier ”hei nå er det nok, nå ser vi på Senkveld med Thomas og Harald”.
Du setter på Naked av Mike Leigh og totalidentifiserer deg med den nitriste og superdepressive hovedkarakteren Johnny. Hadde hun vært der hadde dere sett på for eksempel Notting Hill eller en eller annen Sandra Bullock-komedie.
Men nå, uten noen som holder i tømmene, fordyper du deg i Louis Malles dokumentarer om Citroën-fabrikker på 60- tallet og bønder i Minnesota på 80-tallet. Man blir ikke folkelig av å se på sånt. Man blir som Steve Buscemi sin akterutseilte karakter Seymour i Ghost World (Terry Zwigoff, 2002). Ikke i tråd med din egen samtid i det hele tatt.
Du kan ende opp som Travis Bickle i Taxi Driver (Scorsese, 1976). Jeg har allerede samme jakke, en M-65 amerikansk militærjakke som var standard issue for alle soldater rundt Vietnamkrigen. Lurer litt på å bestille meg noen AO Original Pilot solbriller også. Det er de De Niro bruker i filmen. Samme som Robert Duvall har på seg i Apocalypse Now (Coppola, 1979).
Man trenger noen til å sette på en vanlig moderne popplate ala Amy Winehouse, man kan ikke sitte og høre på Philip Glass eller Autechre på full hyling hele tiden. Det nytter liksom ikke å sjekke opp damer på SATS med å sitte rødsprengt og svettende på en ergometersykkel mens man legger ut om Koyaanisqatsi (Godfrey Reggio, 1982).
Nei, da må man si, “hei babe, så Anywhere But Here (wayne Wang 1999, med Susan Sarandon og Natalie Portman; A story of a mother who knows best... and a daughter who knows better.) forleden, utrolig god altså! Susan Sarandon burde fått Oscar!”. Også ler man høyt og selvsikkert før man spør dundra om hun er hypp på en proteinshake etterpå. Det er i alle fall sånn jeg forestiller meg at sjekking foregår på SATS.
Jeg ser at jeg er i ferd med å bli Miles, Paul Giamattis karakter i Sideways (Alexander Payne, 2004). En sur og desillusjonert feinschmecker som blir avvist på alle fronter.
Jeg trenger en pike som sier nei til Ulrich Seidl - en retrospektiv samling på Cinemateket, og ja til Kathy Bates på tv. (Ulrich Seidel, for de som ikke er kjent med ham, er en spekulativ østeriker som lager gråsvart sosialrealisme om alt fra dyreplageri til konemishandling).
Bli den første til å kommentere denne saken!