ALLEREDE GLEMT

Teen Agent fra 1991. Denne filmen skulle jeg se på et rusfritt arrengement for ungdom i Kulturhuset (de kaller en spade for en spade på Stord) den 16. mai i 1991 eller 1992. det var ikke bare film som stod på plakaten denne kvelden, men også levende musikk og diskotek. Men for å få mest mulig valuta for inngangsbilletten skulle jeg i alle fall se filmen. Jeg var midt i en gryende pubertet og følgelig altfor forknytt til å danse. Vel inne i salen fant jeg og en kompis plasser og ventet på filmen. To jenter dumpet ned i setene ved siden av oss. Maren? Og hun andre husker jeg ikke. Denne Maren? hadde etter sigende hatt et godt øye til meg lenge. Jeg hadde knapt sett hun før. (Gikk hun på svømming?). Tror dette var den første våren etter at jeg hadde begynt på ungdomskolen. Jeg var mer opptatt av Stephen King enn av jenter på dette tidspunktet.

Godt og vel to minutter inn i filmen begynte hun å puste tungt og slikke meg på øret. Hun stønnet svakt navnet mitt og sugde på øreflippen. (ååååh Laaaars, du er så søt.. ååååååh). Hun fortsatte med å stryke en hånd oppetter innsiden av låret mitt. Dette var mildt sagt en elektrisk opplevelse. Hele sanseapparatet mitt gikk i vinkel og jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. På raden bak oss satt etpar gutter fra min klasse (Thomas Skram Larsen? og Knut Olav Skaar?) De satt og glodde ned på meg og Maren? i sjokk og avsky. ”Herregud!”, Fy flate!, ”o i je hemmande!” hørte jeg guttene bak hviske til hverandre. Maren? opprettholdt slikkingen av øret og strykingen av innsiden av låret mitt og høynet med å be meg bli med henne ut bak kulturhuset der hun skulle ”gjøre noe veldig godt laaaaaaars

Jeg var vel mer eller mindre sjokkskadet, preseksuell som jeg var, og kremtet at ”nei, jeg må se ferdig filmen, den er utrolig spennende!”. Maren? ble sur og drog med seg venninen ut av salen. Dette var vel ca. midtveis i filmen og jeg hadde ikke fått med meg noen verdens ting - på tross av at jeg hadde stirret stivt på lerretet hele tiden

Etter at Maren trakk tungen ut av øret på meg og forsvant, fortsatte jeg å stirre stivt på lerretet men jeg kan fortsatt ikke huske en eneste scene fra den filmen. Jeg kan i midlertidig huske at jeg angret i flere år på at jeg ikke ble med Maren? ut bak Kulturhuset den kvelden. Ettehvert som puberteten satte seg, tårnet det seg opp ideer om hva jeg glipp av den gang da. Teen Agent har jeg fortsatt ikke sett. Jeg tør ikke se den heller, da jeg er redd det vil bli for sterkt for meg.