Snøret i bånn
Tekst: Lars Junge 27.08.2009
SPOL TILBAKE MED LARS JUNGE: Nå som jeg igjen har hooket opp med en dame er det viktig å holde oppe dampen med jevnt over gode filmvalg over hele linjen. Ikke plukke filmer som får henne til å revurdere meg og min smak.
Kan ikke trø uti og stille opp der med Arnold-boksen min under armen og forvente at hun smelter. Running Man er jo egentlig ganske kul, basert på en syltynn Stephen King bok, men likevel, tviler på at den gjør hun klam i hakket, for å si det sånn. Hun er skarp som et uvær og bullshitdetektoren hennes er sjeldent finjustert.
Kanskje jeg burde ta med In the Mood for Love (2000) av Wong Kar Wai? Det er en moderne klassiker, dessuten er den fotografert av Christopher Doyle. Filmfotograf nummer 1 i verden.
 |
| The Limits of Control (2009) |
| |
Når jeg tenker meg om så burde det imponere henne om jeg la opp til en Christopher Doyle-maraton. Starte med nevnte In the Mood for Love. Holde oss til Wong Kar Wai og se hans beste film Chung King The Limits of Control (2009)Express (1995). Der igjen så står ikke Happy Together (1997) tilbake for noe heller. To homofile kinesere på tur i Argentina. Eksotisk og classy som f. Vi har allerede sett Last Life in the Universe av min favoritt Pen-Ek Ratanaruang, og jeg kan da ikke være noe verre på det enn at jeg viser henne Invisible Waves (2006) som er minst like drømmende og kul.
De fleste husker sikkert det vanvittige kameraarbeidet i Hero (Zhang Yimou, 2002). Den kinesiske filmen som kom i kjølvannet av Snikende Tiger, Skjult Drage (Ang Lee, 2000) men som floppet da den ikke hadde samme slags vestlige fortellerstruktur. Hero var jo hundre ganger bedre og visuelt overveldende, mye takket være geniet Christopher Doyle.
Doyle har ikke bare gjort film i Asia dog. Nå har han begynt å bevege seg over til USA. Sist vi så ham på norske lerreter var 2007, i Gus Van Sants Paranoid Park. Denne nydelige oppvekstskildringen om en ung skater som kommer i skade for drepe en sikkerhetsvakt. Men igjen, det er Doyles flytende kamera som stjeler oppmerksomheten. Gus Van Sant har vært en av USAs mest interessante regissører i over tjue år nå, han har ikke en eneste direkte svak film på samvittigheten. (Jo da, Even Cowgirls Get the Blues (1993) og Psycho- remaken (1998) er kule!)
En annen interessant regissør, for å si det mildt, som nå har fått med seg Christopher Doyles unike øyne på laget er Jim Jarmusch. The Limits of Control har ikke premiere i Norge før utpå høsten, men jeg tenker at dersom jeg tar henne med på den premieren er sjansene relativt gode for å få snøret i bånn den kvelden i alle fall.
Det gjelder bare å planlegge skikkelig, god tid i forveien. ■
Bli den første til å kommentere denne saken!