En annen ting som ikke varer evig er spalter av denne sorten. Om jeg ikke tar helt feil, har den vart i rundt fem år. Det er nesten en evighet i spaltesammenheng. Med minimum fem filmer nevnt i hver spalte og ti nummer i året, skulle det bli rundt 250 filmer jeg har gått god for i løpet av de årene spalten har gått.
Noen filmer har jeg kanskje nevnt flere ganger. Som foreksempel «Jeremiah Johnson» fra 1972 av Sydney Pollack.
«Payback» fra 1999 av Brian Helgeland med Mel Gibson er den siste hardkokte gangsterfilmen jeg klarte å sette pris på. Kanskje med unntak av Shane Meadows lille mesterverk «Dead Mans Shoes» fra 2004.
Jeg har definitivt nevnt Robert De Niros «Midnight Run» fra 1988, og i samme åndedrag «After Hours» av Scorsese.
Hver eneste spalte er skrevet i panikk tett opp mot deadline. Prokrastinering er et problem som har ridd meg som en mare siden jeg ble født. Jeg prokrastinerte i sandkassen. Kom aldri i gang med byggeprosjektene der. Jeg ble sittende og spise bokstavkjeks og bable med de andre. Kom aldri i gang. Samme med denne spalten. Kom aldri i gang før det nesten var for sent.
Derfor har jeg delt endel av meg selv inn i spalten. Gitt og gitt. Øst av min enorme kunnskapsbank og begrensede sjelsliv. Tatt dere med på oppturer og nedturer uten tanke for meg selv. Lidd og hatt sjelesorg da jeg ble tvunget til å kvitte meg med kassevis av VHS kassetter på grunn av flytting og plassmangel, brudd med kjærester, møte med nye.
Alt dette vidunderlige har jeg tatt dere med på. Innlemmet dere i krønikene mine. En fantastisk reise. Eller det er vel kanskje å ta litt hardt i. En helt ok reise fra a til b.
Nå, i spaltens skumringstime, sitter jeg på hjørnekontoret mitt, kledd som Don Draper mens staben står i halvsirkel rundt meg med hodet på skakke og tårer i øynene. En begynner å klappe. Så en til. Også eksploderer det i vill applaus. Champagnekorker skyter i taket. Blomsterkranser kommer med bud. Gamle professorer på livefeed fra diverse ivy league universitet sender sine meldinger: Well done, old chap! Sier de gjerne.
Kong Harald står med luen å hånda og tilbyr fortjenestemedaljen, men jeg takker nei fordi jeg har mer tro på republikken Norge enn Kongedømmet. Kongen sier «ja jo skjønner det», og tusler slukøret hjem igjen med bøyd hode.
Som Richard E Grant i sluttscenen av «Withnail & I» (1987) blir nødt til å sitere Hamlet som min svanesang: What a piece of work is a man, how noble in reason, how infinite in faculties, in form and moving how express and admirable, in action how like an angel, in apprehension how like a God!
(Bra innsats, Junge. Men denne oppsummeringen gjorde meg bare mer sikker på at vi tok et riktig valg ved å avslutte dette kalaset. Red. anm.)