Sololøp
Tekst: Lars Junge 10.09.2009
SPOL TILBAKE MED LARS JUNGE: Ok, flyr solo igjen her nå. Forholdet jeg så vidt har beskrevet tideligere viste seg å være av den mer, skal vi si, kortvarige varianten. Så da blir det til å ligge i skje med ekstraputen min igjen. Den er god og myk den også (moskus-ande-dun) dessuten trenger jeg ikke holde igjen når det forekommer semisjåvinistiske vitser i filmene jeg ser.
Jeg kan med andre ord se Neil Labute-filmer og le høyt og mørkt igjen. Nå kan jeg sitte i stolen min, drikke (relativ) dyr rødvin og humre dypt og inderlig av filmer som In the Company of Men (1997) og Your Friends & Neighbours (1998). Slipper å skifte truse hver bidige dag også. Begynne å spise svensk ertesuppe igjen.
 |
| Nashville (1975) |
| |
 |
| Naked (1993) |
| |
En av grunnene til at det gikk ad undas var at jeg tilsynelatende ikke var raus nok med komplimenter. Innovative komplimenter hører hjemme på film. Som Jack Nicholson i As Good as it Gets (1997) hvor han redder seg inn igjen med ”You make me want to be a better man”. Om man skal si noe tilsvarende på norsk ville det høres fjollete ut. Det eneste man kan komme unna med å si her er ”så fin du er på håret”, ”stilige støvler” eller ”fin bluse”. Alt annet blir påtatt og kunstig. I alle fall der jeg kommer fra.
På vestlandet kan man til nød innrømme at bruden ser streit ut. Østlandsjenter er tydeligvis vant med mer oppmerksomhet. Her skal man gjerne si at man elsker dem med troverdig patos 4 ganger i timen. Men også generelt føre et slags livsbejaende liv.
Er det noe som fremprovoserer sprutbrekninger hos undertegnede, så er det livsbejaende typer. Og damer som setter pris på dem. Samme kan det være.
Nå kan jeg se Nashville (1975) av Robert Altman og le av hun piken som synger så falskt (i bar overkropp). Jeg kan se Naked (1993) av Mike Leigh og totalidentifisere meg med hovedpersonen Johnny (Michael Thewlis).
Forhåpentlig ender jeg ikke opp som miserable Alain i Louis Malles Le Feu Follet (1963) der han trøstesløst vandrer rundt i gatene til Erik Saties melankolske toner.
Satser mer på en slags Spielberg happy ending her. ■
Bli den første til å kommentere denne saken!