SPOL TILBAKE MED LARS JUNGE: Når man ser film kan det av og til hende at man identifiserer seg med hovedpersonen. Og da tenker jeg ikke først og fremst på ”voksenfilm”. Jeg tenker på vanlige spillefilmer hvor hovedpersonen får noen utfordringer som må overkommes.
Om det skulle gå bra til slutt, føles det litt som om du også har overkommet noe. Du tar med deg lærdommen og implementerer den i ditt eget liv. Slik kan man, i beste fall, vokse litt som menneske bare ved å se en film.
 |
| Lonesome Jim. |
| |
|
 |
| Buffalo 66. |
| |
|
 |
| Garden State. |
| |
|
|
Man kan lære hvordan man skal takle enkelte situasjoner. Eventuelt hvordan man ikke skal takle enkelte situasjoner. Personlig foretrekker jeg svarte komedier med en ung protagonist som gjerne er singel, og som ting går skeis for.
Som for eksempel Lonesome Jim (2005) av Steve Buscemi.En ung mann (Casey Affleck) flytter hjem til småplassen han kommer fra etter å ha prøvd seg som kunstner i New York. Broren (Kevin Corrigan) fryder seg over at lillebroren kommer hjem med halen mellom bena.
En annen personlig favoritt er Buffalo 66 (1998) av og med Vincent Gallo. Nok en forknytt ung mann kommer hjem til småplassen han stammer fra. Himmelen er grå og alle er kjipe. Hovedpersonen også.
Garden State (2004) av Zack Braff har samme historie. Five Easy Pieces (Bob Rafelson, 1970) med Jack Nicholson. Trust (1990) av Hal Hartley. En ung mann (Martin Donovan) bor hjemme med sin urimelige far.
Men det er ikke slik at hovedpersonen er nødt til å være i min egen aldersgruppe for at jeg skal kunne identifisere meg med ham.
I The Accidental Tourist (1988) er William Hurt en singel mann på nærmere 40 år. Han skriver reisehåndbøker og lever et relativt forutsigbart liv med innkjørte rutiner. Det minner meg om at jeg har veldig små variabler i mitt eget liv. Jeg passer alltid på at alle dagligvarer overlapper. Jeg har aldri, siden jeg flyttet hjemmefra i 18års alderen, gått tom for melk, ost, agurk, smør, tannkrem og den type ting man gjerne går tom for. Jeg har backup av det meste. Derfor elsker jeg filmer om lignende personer som dette.
Men det er langt mellom de filmene. De fleste her i verden er gift med barn. Derfor lages det mest filmer om mennesker i den situasjonen. Nettopp for at majoriteten skal få en film de kan identifisere seg med.
Om dette fortsetter, sitter jeg da om 20 år og klager over at det lages alt for få filmer om single, middelaldrende menn? Eller synes jeg at det lages alt for få filmer som Dusinet fullt (Cheaper by the Dozen, Shawn Levy, 2003) med Steve Martin? Eller lages det en dokumentar kalt ”Snøhulemannen 2” om meg?