SPOL TILBAKE med Lars Junge

Ikke at vi filmentusiaster bryr oss døyten om årstider i det virkelige liv, men på film spiller de jo en vesentlig rolle. Nå er det atter en snøløs vinter, og for de av oss som står bak gardinene og skuler ut, i et øyeblikks pause fra en eller annen halvsuspekt film, og likevel tenker tilbake på den tiden hvor vi dro hjem moviebox etter moviebox på akebrettet, for de kan jeg liste opp en håndfull supre filmer som er innspilt i faktiske minusgrader. Filmer uten datamanipulert frostrøyk dampende ut av munnhulene på skuespillerne. Og da skal jeg ikke ramse opp de mest selvsagte titlene som Fargo og Veiviseren (som har det beste lydsporet noensinne av knitrelyden av å gå på tørr snø). Jeg vet at jeg har nevnt Jeremiah Johnson av Sydney Pollack med Robert Redford i denne spalten en gang tidligere, men den MÅ med i denne sammenhengen også. Redford labber rundt på digre truger, iført en tung, lusete pels og uflidd rødt mullahskjegg i nesten hele filmen. Fryd for øyet. En annen flott film laget i snøomgivelser er A Simple Plan av Sam Raimi. Den ble i sin tid (1998) avfeid som en blek kopi av tideligere nevnte Fargo. Men der må jeg stritte i mot og si at denne filmen er langt fra en blek kopi, den er, rett nok, snytt ut av samme nese og har et par fellestrekk i at den handler om klønete kriminelle og er lagt til en snølagt småby, men der stopper også likhetene. Åpningsscenen er fantastisk, da Billy Bob Thornton kaster en snøball ute i skauen og treffer noe som viser seg å være et snødekket fly, og det løsner en diger snøskavl og de ser plutselig flyet og finner kofferten med alle pengene som er utgangspunktet for tvisten i filmen. Et perfekt snøballkast hvor det løsner DEN svære skavlen med ekte snø som røper flyet. En tagning. Gull! Stalingrad (1993) av Joseph Vilsmaier er en tyskprodusert krigsfilm, forfriskende sett fra tysk ståsted om den fatale invasjonen av Stalingrad. Da de tyske soldatene frøs ballene av seg, og ble bokstavelig talt kvernet ned i snøen av russiske tanks. Den jagede (Affliction, Paul Schrader 1997) er et glitrende actiondrama, lagt til kjølige omgivelser, både konkret og i overført betydning. I hovedrollene har vi Nick Nolte, Willem Dafoe og sjefen sjøl, James Coburn, som omsider fikk sin Oscar for beste mannlige birolle for sin prestasjon i denne filmen. The Last Winter (Larry Fessenden, 2006) med vår alles favoritt-cromagnon, Ron Perlman. Han med underbittet og de tett sammenstilte og innsunkne øynene. Denne filmen er strengt tatt ikke så god, klabbeføre, men er man svak for isøde-filmer så er man svak for isøde-filmer. Det føles unaturlig å ikke nevne John Carpenter’s The Thing (1982) i en spalte om filmer med snø. (Vinterkyss av Sara Johnsen, 2005, kan nevnes i en parantes).