Ikke at vi filmentusiaster bryr oss døyten om
årstider i det virkelige liv, men på film spiller
de jo en vesentlig rolle. Nå er det atter en
snøløs vinter, og for de av oss som står bak
gardinene og skuler ut, i et øyeblikks pause
fra en eller annen halvsuspekt film, og likevel
tenker tilbake på den tiden hvor vi dro hjem
moviebox etter moviebox på akebrettet, for
de kan jeg liste opp en håndfull supre filmer
som er innspilt i faktiske minusgrader. Filmer
uten datamanipulert frostrøyk dampende ut
av munnhulene på skuespillerne. Og da skal
jeg ikke ramse opp de mest selvsagte titlene
som Fargo og Veiviseren (som har det beste
lydsporet noensinne av knitrelyden av å gå
på tørr snø).
Jeg vet at jeg har nevnt Jeremiah
Johnson av Sydney Pollack med Robert
Redford i denne spalten en gang tidligere,
men den MÅ med i denne sammenhengen
også.
Redford labber rundt på digre truger,
iført en tung, lusete pels og uflidd rødt
mullahskjegg i nesten hele filmen. Fryd for
øyet.
En annen flott film laget i snøomgivelser
er A Simple Plan av Sam Raimi. Den
ble i sin tid (1998) avfeid som en blek kopi
av tideligere nevnte Fargo. Men der må jeg
stritte i mot og si at denne filmen er langt
fra en blek kopi, den er, rett nok, snytt ut
av samme nese og har et par fellestrekk i at
den handler om klønete kriminelle og er lagt
til en snølagt småby, men der stopper også
likhetene. Åpningsscenen er fantastisk, da
Billy Bob Thornton kaster en snøball ute i
skauen og treffer noe som viser seg å være et
snødekket fly, og det løsner en diger snøskavl
og de ser plutselig flyet og finner kofferten
med alle pengene som er utgangspunktet for
tvisten i filmen. Et perfekt snøballkast hvor
det løsner DEN svære skavlen med ekte snø
som røper flyet. En tagning. Gull!
Stalingrad (1993) av Joseph Vilsmaier
er en tyskprodusert krigsfilm, forfriskende
sett fra tysk ståsted om den fatale invasjonen
av Stalingrad. Da de tyske soldatene frøs
ballene av seg, og ble bokstavelig talt kvernet
ned i snøen av russiske tanks.
Den jagede (Affliction, Paul Schrader
1997) er et glitrende actiondrama, lagt til
kjølige omgivelser, både konkret og i overført
betydning. I hovedrollene har vi Nick
Nolte, Willem Dafoe og sjefen sjøl, James
Coburn, som omsider fikk sin Oscar for beste
mannlige birolle for sin prestasjon i denne
filmen.
The Last Winter (Larry Fessenden, 2006)
med vår alles favoritt-cromagnon, Ron
Perlman. Han med underbittet og de tett
sammenstilte og innsunkne øynene. Denne
filmen er strengt tatt ikke så god, klabbeføre,
men er man svak for isøde-filmer så er
man svak for isøde-filmer.
Det føles unaturlig å ikke nevne John
Carpenter’s The Thing (1982) i en spalte om
filmer med snø. (Vinterkyss av Sara Johnsen,
2005, kan nevnes i en parantes).