SPOL TILBAKE MED LARS JUNGE: Høsten henger over oss som en skikkelig bløt en som nekter å fordunste. Hva er vel bedre da enn å trekke for gardinene, sette av gårde ut i kosmos i warp speed?
Nei, jeg snakker ikke om droger, jeg snakker om science fiction. Slippe å tenke på arbeidsledighet, svineinfluensa og beske jenter som himler med øynene om man ikke flasher et gullkort i baren. Man plukker de mest drømmende og fine filmene som kan lulle deg inn i en mintfarget virkelighetsflukt. Ikke noe harsk sosialrealisme fra England av type Ken Loach eller Mike Leigh.
 |
|
| Enemy Mine (1985) |
| |
 |
| Gattaca (1997) |
| |
|
 |
| Planet of the Apes (1968) |
| |
|
Enemy Mine (1985, Wolfgang Petersen) med Dennis Quaid og Louis Gossett Jr. De to er piloter for hver sin rase, Quaid er menneske og Gossett Jr. er reptilaktig alien. Begge styrter på en fremmed planet og prøver å utslette hverandre, men planeten har andre farer på lur og samarbeid kan være gunstig.
Primer (2004, Shane Carruth) er en totalt forbigått, supersmart lavbudsjettsfilm alle burde se. Fire ingeniører finner opp en tidsmaskin. Hovmod står for fall. Mye techprat dog.
Gattaca (1997, Andrew Niccol). Ethan Hawke har ikke genetikken som skal til for å få bli romfarer og blir nødt til å vaske gulv i stedet. (Stopp en halv, det høres ikke sci-fi ut i det hele tatt jo!). Men ulikt virkeligheten, eller røynda om du vil, så står han opp mot systemet.
Galaxy Quest (1999, Dean Parisot). Det er viktig å knekke det opp med litt komedie her også, og i så måte er kanskje Galaxy Quest det beste alternativet. Noen utbrente skuespillere som en gang var med i en Star Trek-aktig serie blir praiet av noen ekte aliens som har bygd hele sin sivilisasjon med utgangspunkt i tv-serien.
En fin finale på hva som ellers hadde blitt en nitrist og spinndyr helg ute på byen, rundes ideelt sett av med det ultimate sci-fi mesterverket av dem alle (nei, ikke Star Wars): Planet of the Apes bokssettet! Alle fem filmene. Den første av de er jo opp og avgjort en klassiker, det er alle enige om, men de resterende fire er skammelig oversette.
Dersom man har ligget der på sofaen og helt innpå med kaffe og har enda litt mer å gå på, kan man jo alltids sette i gang med Josh Wedons ”Firefly” tv-serie. Denne merkelige sjangerbastarden med romcowboyer er smart, sjarmerende og umulig å mislike. (Stikk i strid med single berter på sjekkern).
Nå er det på høy tid med en norsk sci-fi igjen her snart. Blindpassasjer? Altså, vi har jo Norsk Romsenter på Andøya. Når kommer det en thriller derfra? Type The Thing eller noe?
Blindpassasjer (1978)
Bli den første til å kommentere denne saken!