Kryss i taket. Jeg har truffet en dame. På en kirkegård! Det var ikke så bisart egentlig, ikke noe avvikergruppe som møttes til avtalt tid. Eller jo kanskje, det var et skuespill som fant sted på Vår Frelsers Gravlund, kalt "Når De Døde Våkner".
Uansett, hun har kulturell- og estetisk kapital så det synger etter. Hun har sett uhorvelige mengder film, så jeg har en del arbeid stående foran meg når det kommer til å plukke ut titler.
Vi kan ikke gå på "videosenteret". Det ender bare opp i en monoton, endeløs rekke av "har sett" fra meg. Jeg har virkelig sett alt. Som er verdt å se, i alle fall. Så det blir enten min store private samling, eller kino.
Kino byr også på problem, ettersom jeg ser de fleste filmene på pressevisning måneder før premiere.
For å flekse med mine filmmuskler må jeg grave dypt i filmhyllene. Men for at det skal være interessant for meg også, må det være lenge siden jeg har sett filmen.
Første gang jeg kom på besøk hjemme hos henne tok jeg med Peter Greenaways «The Draughtmans Contract». Farthouse, ja. Hun hadde ikke sett den, men holdt på å sovne bare ved å lese bakpå coveret.
Jeg kom i skade for å ta med «The Decline of the American Empire» av Denys Arcand. En livsfarlig film å ta med til henne, ettersom den stiller en del spørsmål rundt kjønnsrollene. Hun er litt lilla og har en signert utgave av Fittstim i bokhylla. Og hun liker å diskutere.
Mine politisk ukorrekte innspill er morsomme i fem minutter, men når tiden er inne for å komme med noen seriøse argument, kommer jeg til kort. Gitt. Så jeg kan ikke ta med noen politiske filmer heller. Ingen hete poteter, som det heter.
Det er en subtil og hårfin linje jeg må balansere på. Rammene er usedvanlig innskrenkede.
A) Hun må ikke ha sett filmen. B) Det må være lenge siden jeg har sett den. C) Den kan ikke sette meg i et hjørne, rent politisk. Det er vanskelig.
Så neste gang tar jeg med et knippe 80-talls puppekomedier ala «Porky´s». Eller ikke. Hun er langt fra humørløs, men puppekomedier er neppe noen god ide.
Gudskjelov så har jeg noen solide bokssett av John Cassavettes og Louis Malle som kan holde meg flytende i noen måneder.
For å score noen ekstra poeng burde jeg kanskje sett opp et maraton med kvinnelige regissører? Starte ut med min skotske favoritt, Lynne Ramsay og vise hennes to eneste filmer: «Ratcatcher» (1999) og «Morvern Callar» (2002). Så kan vi kanskje se noe tidelig Jane Campion. For eksempel «Sweetie» (1989) og «An Angel at my Table» (1990).
«The Piano» (1993) skal vi ikke se, for da kommer hun bare til å sammenligne Harvey Keitels penis med min.