SPOL TILBAKE MED LARS JUNGE: Til sommeren skal jeg og noen kompiser bestige et fjell. Nærmere bestemt Slogen på Sunnmøre. Det er ikke noe pinglefjell. Det har egen dødsstatistikk og alt, så det kan bli utfordrende ettersom det kun er ligge- og sittemuskulaturen min som er topptrent.
Fjernkontrolltommeltotten min er også ganske standhaftig, men det spørs om det er nok til å få meg til topps. Jeg har da valgt å gjøre tung researh ved å se fjellfilmer i stedet for å trene.
 |
| «Nordwand» |
| |
| |
|
 |
«Touching the Void» |
| |
| |
|
| |
|
|
«The Eiger Sanction» (1975) av og med Clint Eastwood er selvskreven. Den er kanskje ikke et mesterverk pr. say, men likevel skammelig forbigått. Clintern spiller en kunsthistoriker som finansierer hobbyen sin med å påta seg diverse attentat for et lyssky byrå. Han må finne, og ta av dage, en russisk fjellklatrer i det notoriske Eiger-fjellet i Sveits.
Det bringer meg sømløst over til neste film, som er den tyske storproduksjonen «Nordwand» (Philipp Stölzl, 2008) eller «North Face» som er den internasjonale tittelen. I forkant av 2. Verdenskrig var det en voldsom prestisje for Tyskland å være de første til å bestige det lumske fjellet, som er en av de høyeste i Alpene med sine 3970 meter.
«Cliffhanger» (Renny Harlin, 1993) var en av 90-tallets største blockbustere. Sylvester Stallone var på høyden av sin karriere (og jeg som trodde han var på høyden på 80-tallet. Red. anm.) og filmen drog inn over 250 millioner dollar.
Plottet er like klassisk som det er tynt. Tre kofferter med umerkede sedler faller ut av et fly, og Stallone blir tvunget til å hente de. Han klatrer rundt i t-skjorte i bitende kulde mens kulene suser rundt ørene hans.
«Cliffhanger» er nok den mest relevante filmen jeg kan se før jeg bestiger Slogen på Sunnmøre.
«K2» (Franc Roddam, 1992) og «Vertical Limit» (Martin Campbell, 2003) er anstendige fjellfilmer de også, men ingenting jeg kan trekke like mye lærdom ut av som de andre. Det eneste måtte i så fall være at dersom noen skulle skli og true med å dra de andre med seg, så må jeg bare kutte tauet med en gang. Dersom vedkommende ikke har anstendighet nok til å gjøre det selv.
Dokudramaet «Touching the Void» (2003) er litt for skummel til at jeg tør se den igjen. Det eneste jeg må huske fra denne er at fjellet er ikke besteget før man er trygt nede igjen. Og at det er veldig, veldig viktig å ikke miste vottene når man henger midt i fjellveggen i 20 minusgrader.
Nå skal vi rett nok gå opp Steigen på sensommeren, ikke klatre. Det er en dagstur, så sant sittemuskulaturen min tillater det, men det betyr ikke at jeg ikke trenger ta høyde for worst case scenario. Derfor har jeg i tillegg sett alle episodene med «Man vs. Wild» med Bear Grylls.
Den viktigste lærdommen jeg har trukket ut derfra er at dersom jeg blir dehydrert, og kun finner råtevann, er det best å lage en provisorisk klysterpumpe og helle vannet inn rektalt for å unngå å brekke meg. Om man kaster opp mister man enda mer væske, så ved å helle det inn bakveien unngår man dette. Godt å vite!