For at man skal sette pris på noe - bør det være rimelig gjennomarbeidet og unikt. Med mindre det er sjangermessig prikkfritt gjennomført. Skal man orke å se en komedie bør den være subtil og aller helst proppet full av obskure popkulturelle referanser som flyr milevis over hodet på hvermansen.
Deny Arcand, Agnes Jaoui eller Woody Allen for den del. Filmer som belønner deg for alle årene med nerding. Alle bøkene. Alle tegneseriene. Alle abonnementene. Empire, Total Film og ikke minst amerikanske Premiere (r.i.p.) og det fremste av dem alle Neon (r.i.p.). Endeløs researching på IMDB.com bare fordi du er genuint interessert.
Men så når du et punkt hvor ingen klarer å tilfredsstille deg lengre, eller det er for langt mellom hver gang det skjer. Så da må du ta tak i fysisk humor.
Du sitter der i Le Corbusier stolen din med en espresso, Tom Ford «Jack B5»-brillene er nypusset, kashmiren i høyhalseren din er riktignok i overkant korthåret, men det får så være. I Blu-Ray-spilleren står «Tommy Boy» (1995, Peter Segal) med Chris Farley og David Spade. Du bestilte den på Play.com for å slippe det hovmodige blikket fra hun tøyta på Platekompaniet (som burde tatt seg råd til en medium tannbleking).
Du starter filmen, sitter behagelig og uanfektet mens du nipper til den perfekte espressoen. Så kommer Chris Farley vraltende inn i billedrammen og smeller hodet i en jernbjelke. Han faller på ræv men hopper opp igjen med et toskete glis. David Spade himler med øynene.
Det spruter espresso ut neseborene dine i den første latterkulen. Du ler av full hals og blottlegger de mørke 80-talls fyllingene dine. Din store skam i livet. Amalgam.
Filmen følger sin ordinære plottstruktur og kulminerer i en opplagt finale. Men det er ikke poenget. I løpet av de 97 minuttene filmen varer har du ledd mer med magen enn med hodet, og det er to vidt forskjellige ting.
Skadefryd ligger dypt plantet i oss alle. Det er umulig å ikke le når en hipster velter på sykkelen sin, eller når en pen dame tråkker over på høyhælte sko.
Det er ikke fullt så morsomt når gamle mennesker faller på isen og blir liggende, men likevel. Uhell og motorisk svikt er og blir kjempemorsomt.
Om man skal imponere en dame med en kul film velger man naturligvis ikke en Chris Farley-film, da går man gjerne for noe mer smakfullt, men nå i ettertid lurer jeg på om ikke jeg skal legge om taktikken og kjøre en mer fandenivoldsk linje.
Arthouse sier du? Farthouse sier jeg.