Et barn i nabolaget blir påkjørt. Mannen som er skyldig er nabo til guttungen, og snart oppstår det en trykkende stemning mellom familiene. Inn i mørket handler om skyld og ansvar, det å skjule sannheten, og motivene bak.
FILMSTUDIER I ENGLAND OG CANADA
Den unge filmskaperen Thomas Wangsmo begynte å skrive filmmanus allerede på slutten av videregående skole, uten å få skikkelig sving på sakene. Men filmfrøet var sådd, og under førstegangstjenesten i Luftforsvaret klarte han å karre til seg en stilling som fotoassistent, først med opplæring på Kjevik, utenfor Kristiansand, senere med praksis på Kjeller, like ved Lillestrøm.
- Etter førstegangstjenesten begynte jeg på filmskole ved The Arts Institute at Bournemouth, i England. Der studerte jeg alle områder av film i perioden 2002 til 2005, selv om hovedfokus lå på regi.
Etter å ha fått sin Bachelor-grad fra Bournemouth flyttet han hjem til Norge og Oslo. De neste to årene laget han noen kortfilmer, men det ble ikke så mye mer. Høsten 2007 begynte han på sin Mastergrad i film ved Concordia University i Montreal, Canada. I løpet av de neste to årene jobbet Thomas stort sett selvstendig med større og mindre kortfilmprosjekter, både fiksjon og eksperimentell film. Det var i sommerferien mellom det første og andre året i Canada at han fikk en liten tå innenfor den norske filmbransjen, og det var gjennom produsenten Daniel Henriksbø.
- Han etterlyste kontakt med regissører og manusforfattere på et norsk filmforum, og jeg sendte ham en e-post og etter hvert flere kortfilmmanus. Sommeren 2008 endte vi opp med å spille inn tre kortfilmer sammen, og det ble starten på et nesten fire år langt samarbeid, forteller Thomas.
MISTET SIN GODE VENN OG KOLLEGA
Daniel Henriksbø omkom høsten 2011 etter en tragisk ulykke utenfor Egersund, da han var ute og jobbet med filmen den kommende filmen Skumringslandet og ble tatt av en stor bølge under uværsdagene som rammet kystnorge. En sak som var mye omtalt i mediene og filmmiljøet.
- I og med at klippen og det meste av lydarbeidet var ferdig da Daniel ble tatt av havet, så har ikke den hendelsen påvirket utfallet av Inn i mørket som sådan. Men, det er klart, hele filmen får jo en litt annen betydning for oss som har jobbet med den nå. Den vil for alltid bli stående igjen som Daniels første langfilm som produsent, og en av bare to langfilmer han rakk å produsere. Skumringslandet, som han jobbet med da ulykken inntraff, kommer jo senere i år.
- Rent personlig så har det vært ganske tungt å miste Daniel. Vi hadde som sagt jobbet sammen i nesten fire år, og selvsagt også rukket å bli gode venner. Det blir vanskelig å erstatte ham som produsent, og umulig å erstatte ham som venn. Det å oppleve at en nær venn, så ung og med en så lys framtid, blir revet bort på en såpass brutal måte er veldig vanskelig, og veldig spesielt. Det er vondt, det er trist og det er sjokkerende, erkjenner Thomas Wangsmo.
GREP SJANSEN
- Inn i mørket begynte egentlig som et novellefilmprosjekt. Vi hadde manuset inne hos Kalle Løchen på NFI, som da var kortfilmkonsulent. Vi begynte søknadsprosessen høsten 2009, og gikk mange runder med Kalle før vi endelig fikk tildelt støtte våren 2010. Innen den tid hadde Daniel og jeg videreutviklet prosjektet, og egentlig bestemt oss for å prøve å gjøre en langfilm. Vi anså forskjellen i arbeidsmengde og kompleksitet mellom å lage en novellefilm på tre kvarter og en langfilm på nitti minutter som overkommelig, og den potensielle avkastningen kunstnerisk og karrieremessig så mye større at vi følte at vi bare måtte gripe sjansen når vi hadde den.
Uten egentlig å si ifra til NFI fikk Wangsmo og Henriksbø inn Star Media Entertainment som distributør og finansiør av den manglende halvparten av spillefilmbudsjettet, og så satte de i gang å lage filmen i løpet av høsten 2010. Først med forproduksjon, som bl.a. bestod i å få tak i de dyktigste skuespillerne de kunne.
- Vi visste at filmen ville briste eller bære på kvaliteten av skuespillet, og dermed siktet vi høyt. Vi fikk da også med oss de skuespillerne som vi trodde kunne portrettere disse karakterene på best mulig måte, i Fridtjov Såheim, Thorbjørn Harr, Ellen Dorrit Petersen og Laila Goody. Da vi hadde fått bekreftet disse skuespillerne visste vi at vi potensielt hadde en veldig sterk film mellom hendene, og vi visste også at vi hadde med oss en svært dyktig og erfaren fotograf i Patrik Säfström. Fra da av var det egentlig bare å fokusere på å lage den beste filmen vi kunne innenfor de rammene vi hadde – vi følte vi hadde de beste forutsetningene vi kunne få.
MELLOM LINJENE
- Filmen ryktes å ha et dvelende, poetisk uttrykk med fokus på det som «ligger mellom linjene». Hvorfor ville du fortelle historien på denne måten, fremfor et mer dramatisk uttrykk?
- Jeg har alltid selv likt historier som forteller mye gjennom det usagte, og at mye av handlingen ligger mellom linjene. Det er også en kjent sak i manusteori at en samtale aldri skal handle om det samtalen egentlig handler om. Altså, dialogens virkelige mening skal ligge i subteksten. Det er viktig, og noe altfor få filmskapere tar sjansen på i dag, synes jeg. Publikum er mye smartere enn det mange av dagens filmer virker å tro de er, og jeg mener også at mange ønsker å bli utfordret til å tenke mer selv og avdekke historien sammen med karakterene i filmen, i stedet for å få alt i fanget. Det «dvelende, poetiske» uttrykket du nevner håper jeg jo at vi har fått til. Mine egne favorittfilmer og –filmskapere har en litt dvelende og poetisk stil. Terrence Malick er mitt største forbilde som regissør, og er vel kanskje definisjonen på dvelende og poetisk. Andre favoritter er Victor Erice, Michelangelo Antonioni, Stanley Kubrick og Ingmar Bergman, i tillegg til nyere filmskapere som Paul Thomas Anderson og Coen-brødrene.
- Hvordan jobbet du med skuespillerteamet, som består av både kjente og mindre kjente fjes?
- Vel, de fleste ansiktene her er jo kjente – de eneste mindre kjente er vel egentlig de to unge guttene, men selv de er etter hvert erfarne skuespillere. Fredrik Grøndahl (deUSYNLIGE) og Fredrik Frafjord (Limbo) var en drøm å jobbe med, og jeg synes de har levert to av de bedre skuespillerprestasjonene av barn som er gjort i norsk film. Å jobbe med resten av ensemblet var også en veldig takknemlig oppgave. De sier at 90 prosent av regijobben gjøres i casting, og selv om det er en liten overdrivelse, så er det også mye sant i det.