Vi traff Rooney Mara i Stockholm, der «The Girl With the Dragon Tattoo», som den heter på amerikansk, er spilt inn. Sammen med henne stilte regissør David Fincher, og han fyrer umiddelbart av:
- Jeg ville ikke ha henne til å bli en actionfigur. Hun er ikke Batman. Det ingen grunn til å legge skjul på at filmens suksess står og faller på hvem som spiller Lisbeth Salander. Da jeg oppsøkte Rooney var det for å høre hvordan hun ville tolke rollen, gi meg en løsning. Jeg ville at hun skulle tenke seg nøye om. Ideen om at jeg «ga» Rooney en karakter er latterlig. Jeg ga henne en mulighet. Jeg sa at hun måtte grave dypt, finne ting i seg selv, ting hun kanskje ikke var klar over i utgangspunktet. Når man ber noen om å ligge naken på en seng med ansiktet ned, beina spredt og håndjern på armene i tre dager så jeg kan filme seksti ulike oppsett av en voldtektsscene, da spør man virkelig om tillit.
Regissøren bak «Se7en», «Fight Club», «Zodiac», «Benjamin Button» og «The Social Network» kjempet for at Rooney Mara skulle spille ikoniske Lisbeth Salander i «The Girl With the Dragon Tattoo». Vi befinner oss på Hilton-hotellet på Slussen, det menneskeskapte, betong-øylandet mellom Söder og Gamla Stan. På Arlanda traff vi selveste Torgny Amdam på vei fra Stockholm Filmfestival etter å ha vunnet Bronsehesten for beste film med «Oslo 31. august», der han stod for musikken. «Hold byen farlig», formante han. Og joda, vi har da klart å rocke litt i novembernatta, først på Kvarnen, en sentral kneipe i Stieg Larssons Millienium-trilogi, som også er kjent for noen brutale scener i «Snabba Cash». Samtidslitterater vil dessuten kjenne den mer enn hundre år gamle ølhallen som åsted for eksistensielle og følsomme machosamtaler i Karl Ove Knausgårds «Min Kamp 2». Indigo i Götgatan bød på rock i en mer bokstavelig forstand, og fin fraternisering med svenske utøvere av kunstformen.
Hva mer? Vi har snakket med Stellan Skarsgård som spiller den skumle industriarvingen Martin Vanger i «The Girl With the Dragon Tattoo». Som mangeårig Söder-beboer er han motstander av høyresidens planer om å bygge det utslitte Slussen-området om til motorvei og kjøpesenter. Men nå får det være nok om oss selv og den svenske hovedstaden.
FINCHERS FØRSTEVALG
Over til dagens hovedperson, 26-årige Rooney Mara, som bretter opp hanekammen og fyrer opp motorsykkelen som Lisbeth Salander, få år etter Noomi Rapace. Rooney, kanskje mest kjent fra «Youth in Revolt» og «The Social Network», danket ut folk som Carey Muligan, Kristen Stewart,
og Natalie Portman, Keira Knightley og Scarlett Johansson i kampen om rollen, kanskje fordi hun var førstevalget til tidligere siterte Fincher:
- På min første audition fikk jeg beskjed om å lese et dikt jeg hadde valgt ut selv. Med svensk aksent, forteller Rooney. - Men kvelden før ombestemte casting-dama seg. Jeg skulle lese scener fra filmen. Som første skuespiller, skjønte jeg. Jeg ble skuffet av å ikke lese diktet. En måned senere var det screen-testing og jeg gikk rett på hevnscenen etter voldtekten. Ganske utfordrende.
Rollen ble hennes, og for et drøyt år siden gikk ferden til Stockholm der innspillingen foregikk under den kaldeste vinteren byen hadde sett på over tjue år. For å forandre seg til Salander måtte Mara ta en god håndfull piercinger, både i Sverige og hjemme i USA. Dessuten ble øyenbrynene hennes bleket.
- Jeg tok seks stykker. Ekte vare. Innspillingen tok et år, så jeg tenkte «hvorfor ikke»? Det er noen falske piercinger med i filmen også, og de ga mer smerte og flere arr enn de ekte. Jeg er veldig mye naken i filmen, og tatoveringene og piercingene fikk meg til å føle meg mer påkledd. Litt mer beskyttet. Den mest drastiske forandringen jeg gjennomgikk, var blekingen av øyenbrynene. Jeg tror det var David Finchers ide. Det var snakk om å barbere de vekk, men det funka fint å gjøre de helt lyse. Jeg så virkelig bisarr ut.
- David Fincher, hvordan er han, egentlig?
- Jeg tror alle store regissører er unike, alle har ulike stemmer. Det mest spesielle med David er den ekstreme kunnskapen hans. Han vet mer om lys og lyd og kameraer enn lys-, lyd-, og kamerafolkene. Han kjenner til hvert eneste aspekt av historien og de som er med i den. Han er en utrolig historieforteller.
KOMPLEKS
Da FilmMagasinet møtte Noomi Rapace for noen år siden, fortalte hun at hun virkelig hadde blitt til Lisbeth Salander underveis. Begynte å kle seg som henne, forandret kroppsspråk, så etter hvert verden på samme måte. Hva med Rooney? Og hva er hennes forhold til den første utgaven av filmen?
- Hvor påvirket ble du av stilen og væremåten til rollefiguren?
- Å bry meg mindre om utseendet mitt og kle meg som en gutt var veldig komfortabelt. Det var vanskelig å gå tilbake til meg selv igjen.
- Hvordan vil du beskrive Lisbeth Salander, og hvorfor ville du spille henne?
- Hvordan jeg vil beskrive henne? Herregud. Biseksuell, gother, hacker. Hun er ekstremt vanskelig å forklare med ord, hun er ekstremt kompleks og mangefasettert. Full av motsetninger, det er ting i henne som drar i ulike retninger. Hva var det andre du spurte om?
- Om hva som tiltrakk deg med rollen.
- Det jeg sa, egentlig. Kompleksiteten. Hun ligner ikke på noen jeg har spilt før. Å komme over sånne roller for kvinner skjer så å si aldri. Jeg har ikke tenkt så mye på at hun kan oppfattes som kontroversiell.
- Hva skiller din Lisbeth fra Noomi Rapaces versjon, tror du?
- Nå har jeg ikke sett den ferdige filmen ennå, så det er ikke godt å si. Men jeg tror jeg er ganske annerledes. Vår film er helt uavhengig av den svenske. «The Girl With the Dragon Tattoo» er en filmatisering av boka, ikke en remake av en annen film. Jeg håper jeg spiller Lisbeth så tett opptil boka som mulig. Jeg så for øvrig «Menn som hater kvinner» lenge før jeg visste at jeg skulle spille i en amerikansk versjon.
MØRKE
I motsetning til den teknikk-glade regissøren David Fincher og den glad-joviale motspilleren Stellan Skarsgård, er ikke Rooney Mara et intervjuobjekt som bobler over av formidlingstrang om filmen, rollen og seg selv. Hun svarer korthugd og kjapt på spørsmålene der hun sitter i sin svarte topp med skulderputer. Øyenbrynene er igjen svarte, huden blek. Hun kan minne om en slags moderne Audrey Hepburn der hun vever og litt forsiktig fikler med kaffekoppen. Bekrefter at barndommen hennes ble påvirket av at familien er tungt engasjert på eiersiden i amerikansk fotball, forteller at hun ikke så noe poeng i å lære seg svensk og at det ikke ble tid til å henge ut i Stockholm under innspil- lingen.
Ligger det et svartsyn like mørkt som i filmen (og i Finchers øvrige filmografi) bak?
– Jeg ser på verden som et temmelig mørkt sted, ja. Det siste kommer med en liten latter.
Utenfor har stockholmsettermiddagen blitt mørk, den også. På tide å dra hjem snart, både for Mara og FilmMagasinet. Skuespillerinnen avslutter:
- For å se hvordan det står til, trenger du bare skru på nyhetene. Det er alt du trenger å gjøre. Jeg relaterer meg til Lisbeth sånn sett, men hun er tross alt ganske ekstrem. Jeg håper jeg ser verden et par nyanser lysere.