- Jeg ser ikke på dette som et «innvandrerproblem», og synes det er påfallende at folk ikke kan se karakterene i filmen som selvstendige individer, og ikke representanter for en stor gruppe, melder Ruben Östlund når FilmMagasinet ringer for å slå av en prat.
- Det sier vel litt om hvordan vi ofte stigmatiserer hverandre og tolker ting til inntekt for et syn på individ og samfunn som passer oss selv.
Disse ordene fra den reflekterte filmskaperen avstedkommer naturlig nok to-veis digresjoner om tragedien i Oslo og på Utøya i sommer, men Ruben virker mer innstilt på å snakke om film enn om politikk, og det respekterer vi.
KRITISERTE ÅSE KLEVELAND
Claes Olle Ruben Östlund, som er hans fulle navn, er født og oppvokst på Styrsö i skjærgården utenfor Gøteborg. På nittitallet gjorde han en rekke skifilmer som høstet applaus i miljøet, og i 1998 påbegynte han sin treårige regiutdannelse på Högskolan för Fotografi och Film i Gøteborg. Et markant trekk i Östlunds filmuttrykk er de lange, naturalistiske tagningene. Eksamensfilmen hans, Familj igjen, en dokumentarfilm hvor han gjenforente sine foreldre som hadde vært skilt i 23 år, varte i en snau time og besto av kun 21 klipp – en stil som han senere har findyrket i sine spillefilmer.
Spillefilmdebuten kom i 2004 med Gitarmongo. En film som fikk svært blandet kritikk, men som likevel ble nominert til Nordisk Råds Filmpris. FilmMagasinets redaktør, altså undertegnede, slaktet filmen på det groveste og kalte den «Roy Anderson uten hjerne», eller noe sånt. Bladets kjære lesere skal vite at redaktøren deres er ikke en mann som bruker tid på å angre på noe her i livet, men akkurat slakten av Gitarmongo er en skamplett i min karriere som filmjournalist. Selvransakelsen kom etter andre gjennomtitt av filmen, og det er ved å svelge kameler at man vokser (sic!) som menneske. Nok om det.
Det krevdes mye krefter og dugnadsinnsats for å lage Gitarmongo. På den tiden dro Ruben i gang en viktig debatt der han kritiserte fordelingen av filmstøtte fra det svenske filminstituttet, som den gang hadde vår egen Åse Kleveland som øverste sjef.
- Gitarmongo åpnet dører for meg, og gjorde det lettere å få lage neste film, De ufrivillige, slår Ruben fast.
- Du merker at statusen din som filmskaper vokser for hver film, med andre ord?
- Jaaa.. Man kan vel si det sånn. Det gikk i alle fall veldig greit å finansiere Play, dette er en historie og et tema som engasjerer mange, tror jeg.
KONTROVERSIELT TEMA
Formmessig bryter Play med den fragmentariske stilen som preget både Gitarmongo og De ufrivillige.
- Det var et naturlig grep, siden Play konsentrer seg om en spesifikk hendelse, forklarer Ruben.
Filmen handler om fem svarte guttunger som raner hvite barn, og er inspirert av virkelige hendelser. Idéen fikk Ruben da han leste en nyhetssak i avisen som produsenten Erik Hemmendorff viste ham.
- Saken dreide seg om barn som ranet andre barn. Det var særlig to momenter som fikk meg til å tenke. For det første var ranerne ekstremt oppfinnsomme, de hadde tilegnet seg et slags rollespill som kalles «brorsantricket». Det gikk ut på at de spilte ulike roller og overrumplet ransofrene med oppkonstruerte problemer. De peilet ut barn som kommer fra andre kanter av byen og er ukjente i nabolaget, og tok kontakt ved å spørre hva klokka er. Så fort offeret dro frem mobiltelefonen for å sjekke, kunne ranerne skape et problem ut av ingenting: de kunne utbryte «Hey, det er jo telefonen som broren min ble frastjålet for ikke så lenge siden, hvor fikk du tak i den?». Alle ranerne hadde ulike roller, en spilte bror mens andre spilte for eksempel snill venn og aggressiv venn, «good cop» og «bad cop». Dermed blir offeret utsatt for både trusler og forsøk på vennlig overtalelse om å gi tilbake telefonen, og til slutt ser man ingen annen utvei enn å følge ordre – uten at ranerne nødvendigvis må ty til vold.
- En annen ting som slo meg, var at disse guttene allerede i ung alder hadde vendt seg til samfunnets stigmatiserende syn på «den svarte mannen». Denne stigmatiseringen brukte de faktisk til sin fordel under ranene. Dette fortalte meg mye om samfunnet vi lever i, hvordan vi plasserer hverandre i bås.
Play har allerede fått mye oppmerksomhet og anerkjennelse, samtidig som den har skapt kontroverser. Noen ser på den som en innvandrerfiendtlig film, men regissøren har ikke samme fokus:
- Det er veldig overfladisk å se filmen på den måten. Der igjen har vi det jeg snakket om: Stigmatisering. For meg er det mer interessant å se personene i filmen som individer, og studere hvilke samfunnsmekanismer og erfaringsgrunnlag som gjør at de utfører disse handlingene, uten at det betyr at jeg forsvarer handlingene.
FLUE PÅ VEGGEN
Ruben Östlund er ikke ukjent med festivalsuksess. Både Gitarmongo, De ufrivillige og en rekke av kortfilmene hans har høstet priser og anerkjennelse. Play hadde verdenspremiere i Cannes tidligere i år, i seksjonen Directors Fortnight. Filmen var festivalledelsens favorittfilm og ble tildelt prisen «Coup de Coeur». Her i Norge har det gode arbeidet til distributøren Arthaus bidratt til at Östlund har fått et stort ry blant filmkjennere.
- Du sverger til et naturalistisk, nærmest dokumentaristisk uttrykk, og bruker stort sett ukjente skuespillere i filmene dine. Fortell litt om hvordan du jobber med instruksjonen.
- Jeg er tiltrukket av det naturlige uttrykket, fordi jeg mener det er det sterkeste. Ved å trekke ut en scene eller en dialog til det ytterste, kan man bringe publikum tett innpå karakterene og universet i filmen. Jeg liker filmer der jeg som publikum føler meg som flue på veggen, at det som utspiller seg foran meg er troverdig i forhold til ting som kan skje i virkeligheten.
- Når det gjelder skuespillere, så ser jeg etter folk som har mye energi, og som går inn i prosjektet med stor iver. Hvis de virkelig liker det de holder på med, så presterer de bra. Det å skape trygghet for skuespillerne, er en viktig oppgave for meg som regissør.