Dagen før Halloween, surt og blåsete vær. FilmMagasinet er i Stockholm. Tidlig i morges, på vei til flytoget kjørte vi over Bispelokket for aller siste gang. «Litt synd at Norges eneste elevated highway straks er historie» sa taxisjåføren og grudde seg til trafikkanarkiet som formodentlig snart skulle bryte ut.
I den svenske hovedstaden råder en annen form for kaos. Hvis du er over 24 år er det fullt mulig du lever livet lykkelig uvitende om hvor enormt hele Twilight-opplegget er, men kidsa er virkelig spenna gærne etter den kjekke vampyren, den kyske jenta og den barske varulven som utgjør sagaens trekantdrama.
Galskapen manifester seg i kveldens seanse, arrangementet «Twilight Fan Event». 9000 fans har kjøpt billetter, urovekkende mange av dem har stått i kø og ligget i telt i dagevis. «Topp underholdning og møte med stjernene», loves det på en norsk nettside der du kan vinne billetter. Siden Robert Pattinson først er i byen, tar han seg tid til å møte pressen for å skape ytterligere blest om den fjerde filmen i serien som har gjort ham til verdensstjerne og fjortis-ikon. Engelskmannen takler galskapen på sitt eget vis. Men først litt om sex:
KYSKHET
I «Twilight Breaking Dawn Part 1» smis nemlig Edvard og Bella hymens lenker og kan endelig ligge med hverandre. Hva tenker den ettertraktede skuespilleren om den nokså uskandinaviske seksualmoralen i serien? Filmene er, som alle kanskje vet, basert på bøker av den amerikanske mormoneren Stephenie Meyer.
- De fleste romantiske historier handler jo gjerne om et par FØR de blir sammen. I den første filmen berører jo Edvard og Bella knapt hverandre. De blir gale av å være i hverandres nærvær og gjør ikke så mye med det. Sånn er det jo når man er dypt, dypt forelska. Hvis de hadde pult hele tiden ville det ikke blitt mye magi. Typisk nok ville vel folk tenkt på Bella som et dårlig forbilde mens Edvard ikke hadde blitt dømt i det hele tatt, hahaha! Ganske morsomt.
JOKKING
Robert Pattinson er en sløy fyr. Han har en form for distanse til viraken han skaper, men innrømmer langt på vei at suksessen muligens har gjort ham litt fartsblind. Han drikker cola med isbiter, har rufsehår og blå, ribbestrikka ullgenser med rund hals. Under vår konversasjon i den Versailles-inspirerte, rimelig stormannsgale Spegelsalen på Grand Hotel forteller engelskmannen at han har de kanskje enda sløyere Jean-Paul Belmondo og Jack Nicholson som forbilder.
- De har en villskap ved seg. De er antihelter. Utemmelige fyrer som alltid spilte slike roller. Men Edvard er ingen antihelt. På den første filmen prøvde jeg å gjøre ham mye farligere, mer gæren, liksom. Jeg tenkte at det hadde vært mye kulere hvis han virket som en fyr som faktisk drepte folk. Men han er jo ikke farlig i bøkene og vi må jo legge oss tett til dem. Først visste jeg ikke at serien hadde fans engang og tenkte at jeg kunne gjøre som jeg ville. Krangla med folk hele tiden. Alle hadde en formening om hvordan Edvard skulle være.
- Hvordan er det å bli dratt i så mange retninger?
- Jeg driter i det stort sett. Og kom veldig i rytmen etter den andre filmen. Under innspillingen av den første fikk jeg nesten sparken. Jeg tolket rollen min for mørkt. «Smil litt mer», fikk jeg høre. Jeg ble forbanna, men skjerpa meg. Den vanskeligste scenen i «Breaking Dawn» var forøvrig bryllupsnatta. Å være halvnaken i et rom der tjue ulike mennesker hadde ulike meninger om hvordan Edvards «thrust» (jokking/ støting, journ. anm) skulle arte seg.
VENDEPUNKTER
For Pattinson var det et vendepunkt å bli kastet ut av sin prestisjefulle privatskole som tolvåring. Han havnet på en mer kunstorientert utdanningsinstitusjon og fikk øynene opp for å spille skuespill. Det var også avgjørende å oppdage musikken som sekstenåring. Å spille for folk ga unge Robert selvtillit som kom godt med som skuespiller. Ikke minst var det vesentlig å få den første filmrollen i 2004, som Giselher i tv-versjonen av det gammelgermanske sagnet Nibelungen.
- Det forandret alt. Jeg var søtten, ble sendt til Sør-Afrika der jeg bodde i egen leilighet og fikk lønn. Jeg hadde det utrolig morsomt, nå jobber jeg nok hardere.
HYL, SKRIK OG SELVMORD
Året etter «Curse of the Ring», som debuten het, fikk Pattinson en liten rolle i «Harry Potter og Ildbegeret». Men så, i 2008 danket London-gutten ut 3000 andre håpefulle kjekkaser og ble tildelt rollen som vampyren Edvard Cullen. Jentene hylte fra første stund, og holder det gående fortsatt.
Svenske hovedstadsaviser rapporterer om skikkelig crazy stemning i byen på grunn av det celebre besøket.
- Det er jo ikke meg de skriker til, ikke egentlig. De vil så gjerne være gira på noe, du ser jo det samme med boyband. Det er vanskelig å forstå, men for meg er det greit. De må jo bare skrike. Det er ikke noe rom for å ha en samtale med fansen, de vil bare skrike. Jeg skulle ønske jeg kunne gi noe tilbake, det hadde gitt mer mening. Men jeg står bare der.
- Hva skal du gjøre foran ni tusen skrikejenter i kveld, da?
- Ingenting. Det handler bare om å være der. Svare på de samme gamle spørsmålene. Hele opplegget er egentlig avgjort lenge før jeg kommer. De koser seg sammen, de jentene. Ventinga i regnet er hele opplegget, det handler mer om spenningen og gleden ved å få billetter.
- Nok om det. Er du redd for å bli for tett forbundet med rollen som Edvard?
- Jeg vet ikke helt. På en måte er jeg jo det. Samtidig tror jeg at jeg kan forme det folk tenker om meg nå om til noe annet. Det er kanskje arrogant, men jeg tror ikke det skal bli så vanskelig. Høhø.
- Hva har du mest lyst til å gjøre?
- Nå kunne jeg tenke meg å lage en film som ikke bygger på noe, der jeg kan være med å bygge opp alt fra grunnen av. Det må være noe med høyt tempo. En film du legger i DVD-spilleren og føler deg oppspilt gjennom hele spilletiden. Jeg har gjort mye drama, ting som står ganske stille.
- Kunne du tenke deg å være actionhelt? Hva med James Bond?
- Nei. Jeg vil gjøre noe nytt, ikke gå der andre har tråkket før. Jeg har allerede gjort en diger franchise. Og hvis jeg hadde gjort en James Bond-film skal jeg vedde på at minst ti mennesker i verden hadde skutt seg i øyeblikket de hadde annonsert det. Haha.
- Hvordan føles det?
- Bra, egentlig! De burde sannsynligvis ha skutt seg selv! Jeg liker ikke så godt å være på toppen. Det eneste som kan skje er jo at man faller ned. Jeg er opptatt av negative folk. Jo flere som prøver å drite på deg, jo flere kan man vinne over.
- Er det en lettelse at Twilight-serien går mot slutten?
- Det har jo vært intenst. Filmene har kommet tett på hverandre. Jeg har prøvd å lage andre filmer mellom hver av dem. Få litt bakkekontakt, litt pusterom. Ha flere ben å stå på enn å være Edvard Cullen. Og de andre filmene har jo vært innbringende, dermed har jeg jo allerede en annen karriere enn Twilight. Og så er det jo sprøtt at jeg som 27-åring spiller en vampyr på søtten. Det er ikke noe jeg kunne gjort i all evighet. Men jeg er fascinert av at interessen for Twilight aldri har dalt. Det kom jo så fort ut av ingenting, jeg så for meg en supernova som forsvant med det samme. Men hver av dem har blitt større enn den forrige.
KJÆRLIGHETEN
Gjett hva! Robert Pattinson er ikke så verst klok når han snakker om hvordan dette med kjærleiken funker på film i forhold til i virkeligheten. Det er visst ikke all verdens å lære av verken Twilight eller andre romantiske historier på film.
- Å kjempe for kjærligheten i virkeligheten er ikke som på film. Det handler ikke om å sloss med fiender, men med å kjempe mot seg selv. Hvis man virkelig, virkelig liker noen bør man nesten føle at man ikke er den personen verdig. Man kjemper med seg selv for å føle seg bra nok for den andre. I kjærligheten holder man på sånn hele livet, og jeg tenker på det som noe ærefullt. Når et forhold ikke fungerer er det fordi noen gir opp seg selv, slutter å være bra for den andre. Når man gir opp og tenker «du er sjefen, jeg gir beng».
- Fortell litt om deg og Kristen Stewart og hvordan dere jobber!
- Hele greia, hele historien er jo basert på energien mellom to mennesker. Grunnen til at filmene har blitt en såpass stor suksess er jo at vi har så spesiell kjemi, vi deler en mentalitet.
- Er dere kjærester, eller?
- I filmen er vi det! Jeg vet ikke... Æh, øh. Det er... alltid lettere å snakke om fiksjonen enn det virkelige livet. Det gjør det virkelige livet enklere.