Rødhårede sneller betyr ulykke, ifølge gammel overtro. Og etter å ha håvet inn Oscars med WALL-E, Up og Toy Story 3, havnet The Walt Disney Company-eide Pixar Animation Studios, med direktør og kunstnerisk leder John Lasseter i spissen, i vansker med sin 13. langfilm. Regissør og idémaker Brenda Chapman ble erstattet underveis, på grunn av de berømmelige «creative differences».
Men Modig kom i mål likevel, og får norgespremiere 31. august. – Regissørskifter skjer hele tida, bedyrer den nye regissøren, Mark Andrews, overfor FilmMagasinet i Edinburgh.
– Da Pixar inviterte meg om bord, sa de: «Her er filmen. Den skal lanseres om 18 måneder. Den er ikke helt på nivået vi skulle ønske oss. Hva kan du få til?» Langlokkede, T-skjortesporty Andrews mener det var en fordel for ham å komme utenfra.
– Straks jeg fikk tilgang til Brendas historie, skjønte jeg at bitene var på plass. Spørsmålet var hvordan jeg kunne kombinere dem for å lage noe superunderholdende, superappellerende og inderlig. Jeg tilførte min lidenskap og eventyrlyst – gjennomkoreograferte slåsscener, detaljert pil-og-bue-bruk og den slags. Jeg fikk anledning til å være objektiv. Iblant trenger du et friskt hode.
FORHEKSET AV SKOTTLAND
Skottland utgjør rammene også i filmen, som kretser rundt middelalderprinsessa Merida. Mens Kelly Macdonald leverer stemmen i originalversjonen, står Charlotte Frogner for den norske. Merida rømmer fra sine arrangerte bryllupsplaner, roter seg borti en heks i skogen – og plutselig opplever plutselig at dronningmora Elinor (Emma Thompson/Hege Schøyen) blir omskapt til en bjørn. Andrews innrømmer at det krevde mot for å gi seg i kast med Pixars første kvinnelige hovedperson.
– Det jeg elsket, var forelderbarn- forholdet, forklarer han.
– Det kunne like gjerne vært far og datter eller mor og sønn. Det er uansett lett å kjenne seg igjen i. Vi har alle vært tenåringer, ikke sant, og kjempet mot det verden vil at vi skal være. Jeg forteller også ungene mine at jeg vet hvilke fallgruver som venter, kunne gitt dem et kart, uten at de hører etter av den grunn. De kommer aldri til å følge det kartet, de må finne ut av ting selv. Alt det der finnes i storyen.
– Hvordan var det å jobbe med det skotske landskapet som råmateriale?
– Det er et fantastisk og mystisk sted, med flotte utsiktspunkter og episke proporsjoner. Formen på globusen er innbydende i seg selv. Det har en drømmende kvalitet som vi prøvde å fange. Settingen var perfekt for denne litt mørkere handlingen.
LURTE BJØRNEFELLA
– Hva er enklest: Å etablere et kunstig univers eller basere seg på virkeligheten?
– Det er så forskjellig. Når du skaper noe, prøver du å gi det en troverdighet som ikke eksisterer. Altså titter du på en masse greier som finnes der ute. På WALL-E, for eksempel, dro de (Pixar, red.anm.) på søppeldynga og studerte råttenskap og rust til den store gullmedaljen. Selv hadde vi det meste rett foran nesetippen. Vi hoppet av bussen og trasket rundt og tok bilder, skisserte og kladdet: «Hva er det karakteristiske her? Hvordan kan vi oversette det til animasjon?»
– Hvordan fikk dere bjørnemammaen så menneskelig?
– Utfordringen var unik. For selv om hun blir forvandlet til en bjørn, må hun fortsatt inneha «dronningaktige» egenskaper. Animatørene måtte brette opp ermene og finne særegenhetene. Jeg fortalte dem: «Hør her, det er Elinor i binnedrakt. Ikke behandle henne som en bjørn før hun begynner å bevege seg rundt på alle fire.» Og selv da finnes elementer, vi har beholdt noen av trekkene, som bidrar til at du gjenkjenner Elinor inni der.
– Dere vurderte ikke å kaste inn en prins som Merida faktisk kunne falle for?
– Jo, men droppet det, fordi det er blitt gjort. Det er ikke forelskelsen som definerer denne skikkelsen. Kjærligheten blekner mot hennes «Her er jeg. Jeg er ei jente i brytningen mot voksenlivet som må lære om konsekvenser, og det før jeg har funnet meg selv». For sikkerhets skyld foregår det i en periode hvor sånne som henne måtte giftes bort for å beholde freden med nabostammene. DET er fortellingen vår.
TRIVES I SKYGGEN
– Hvordan er det å slave i skyggen av John Lasseter?
– Det finnes ingen skygge! Lyset er så sterkt, at! Andrews ler hest og klapper gifteringen i bordet.
– Du vet, når alt kommer til alt, er han en fyr lik meg som startet likt meg. Dessuten tropper han aldri opp og slenger Oscar-prisene sine på duken: «Sånn skal det gjøres, gutten min.» Men så ville jeg heller aldri kontret med et «Du vet ikke hva du snakker om, gammer’n.» Han er en fenomenal filmskaper, og jeg lytter når han uttaler seg. Det er mye flisespikkeri i dette faget – i stemmearbeidet, i redigeringsfasen, i miksen. Overalt besitter han små hemmeligheter som jeg kan bruke, som er nyttig informasjon. Med andre ord er det ikke spesielt skyggefullt.