– De er akkurat som du ser dem på lerretet. De er utrolige. Vi trodde de var ekte. Det var som en drøm som gikk i oppfyllelse.
Røslige Hugh Jackman høres helt fjortis ut når han forteller om de fjernstyrte robotene som dunker løs på hverandre i Spielberg-produserte «Real Steel». FilmMagasinet møter ham i Londons striglede Mayfair- distrikt, der han stiller brunbarket og ubarbert – og med ikke så rent lite muskler under sin mørkeblå bomullsskjorte.
JO-JO-JACKMAN
Nettopp fysikken hans var et springende punkt i Shawn Levys sci-fi-inspirerte far-sønn-actiondrama, kommer det snart fram. Jackman spiller eksbokseren Charlie, og forberedte seg på mest mulig troverdig vis
– Jeg har jo møtt Mike Tyson. Selv om du kanskje ikke bør ta det opp med ham ansikt til ansikt, er han blitt litt rundere i all sin formidabilitet. Så da jeg meldte meg til tjeneste en måned før opptak, hadde jeg lagt på meg ti kilo.
Regissør Levy var imidlertid ikke klar for å dokumentere XL-utgaven av sexsymbolet Jackman. Det er tross alt noe som heter «box office».
– Shawn sa: «Den der realismegreia, jeg tror vi dropper den.» Altså måtte jeg slanke meg igjen.
FAR SJØL
– Du spiller en far i filmen. Hvor viktig for resultatet er det faktum at du er far selv?
– Jeg håper i det minste at jeg er en bedre far enn Charlie. Sant å si håper jeg at alle er bedre fedre enn Charlie. Helt fra begynnelsen tenkte Shawn og jeg at forholdet mellom Max (Dakota Goyo, journ. anm.) og ham utgjør selve ryggraden i filmen. Det er det forholdet som åpner for at vi bryr oss også om robotene, og derfor var det noe vi jobbet hardt med. Fordi Shawn instruerte Dakota som skuespiller, kunne jeg konsentrere meg om å ha det gøy med ham. Men fordi jeg har en 11-åring selv, måtte jeg minne meg selv om underveis at dette forholdet skulle være annerledes. For her er det nesten sånn at det er sønnen som står for oppdragelsen.
– Stemmer det at du leste manuskriptet på sengekanten for din egen sønn Oscar?
– Jepp, uten at jeg er så veldig stolt av det, hadde jeg hatt det liggende en stund da agenten min ringte og informerte meg om at Shawn var i byen og ville møte meg neste morgen. Klokka var åtte, og jeg skulle egentlig lese «Tintin». «Hei, Oscar, hva om vi tar dette manuset i stedet?» «Ålreit, da,» lød det noe motvillige svaret. Han pleier alltid å tegne mens jeg leser, men var fullstendig oppslukt etter ti sider. Siden insisterte han på at jeg skulle lese det ti kvelder på rad. Nå kan han det ut og inn.
ROCKY-FAN
– Stemmer det óg at du sparret med Sugar Ray Leonard under oppkjøringen?
– Ja, han er så sjenerøs og flott at. Han viste meg noen kombinasjoner og sånt. Problemet var at «behind the scenes»-kameraet etter hvert fanget opp hva som skjedde. Jeg så han ble obs på det i øyekroken, og plutselig begynte han å banke meg på alvor. Da lyset var på, gjorde det skikkelig vondt.
– Hvilke boksefilmer og boksere er favorittene dine?
– Favoritten min framfor alle er dokumentaren «When We Were Kings». Den er sannsynligvis på min topp 10 uansett sjanger. Dessuten digger jeg samtlige kapitler av filmserien «Rocky». Det er corny: Jeg lytter til og med til soundtracket når jeg trener – «Eye of the Tiger» og alt sammen. Shawn og jeg er veldig like sånn sett. Ellers var pappa gammel mester. Desto mindre lot han oss se sporten på TV, fordi broren min og jeg alltid sloss, og han var redd det skulle gjøre ting verre. Jeg begynte i grunnen ikke å følge med før Tyson, som vi alle var fascinert av. Det gjorde ekstra stort inntrykk på meg, siden jeg var 18-19 og ganske puslete, at han var den minste og mest fryktede. Han var selve spissformuleringen av maskulinitet.
SPANDERTE LODD
– Hva er greia med at du kjøpte Lotto-kuponger til crewet hver fredag?
– Jo, nå skal du høre. Da jeg spilte inn min første amerikanske film, slo det meg at jeg pinlig nok knapt kjente noen i staben etter to måneder. Hjemme i Australia er det helt annerledes: Du har med matpakke og spiser lunsj med hvem som helst, alle er på hils med alle, og det finnes ikke noe stjernesystem. I USA blir folk bedt om ikke å prate med en, så det er i grunnen opp til deg. Jeg ville ikke framstå som en dust eller politiker, heller, så hver fredag dukket jeg opp med kuponger. Jeg kalte det en australsk tradisjon, hvilket er sprøyt, og sa takk og god helg. Og la meg gjøre det klart en gang for alle: Ikke spill Lotto! Jeg har gjort dette i ti-tolv år, og det meste jeg har sett noen vinne, er 110 dollar.
– Hvorfor lykkes så mange «aussies» i Hollywood?
– Jeg vet ikke – jeg antar vi er billigere.
Jackman setter opp sitt slueste Wolverine-glis.
– Nei, det må vel være fordi vi er bra.