Foto: Sigurd Moe Hetland og PR / SF Norge
>>Les anmeldelsen av «Limbo» her.
Formiddag i Haugesund. Døsig, men likevel lettere spent stemning. Sola skinner, det blåser friskt, og i det hele tatt. Bare minutter etter at den svenske stjerna Lena Endre hadde ankommet Haugesund, stilte hun velvillig opp sammen med motspillerske Line Verndal for å møte FilmMagasinet.
Det er 3-4 timer til «Limbo» skal åpne festivalen, men damene virker lugnt der de sitter og spiser salat mens vi fikler med tape recorder’n.
EN STOR ÆRE
Lena Endre trenger knapt noen presen- tasjon; etter tre tiår i bransjen og med haugevis av filmer og tv-serier på samvittigheten, så er hun nærmest som legende å regne. Du så henne sist i Millennium-filmene basert på Stieg Larssons bøker, og du har sett henne mange ganger tidligere.
Norske Line Verndal er heller ingen nybegynner, selv om det nok er tv-serien "Himmelblå" de fleste kjenner henne fra. Hun har hatt mindre roller i filmer som «Jeg er Dina», «Kvinnen i mitt liv» og «5 løgner», og vi trenger ikke hjelp av Snåsamannen for å tippe at Limbo blir hennes store filmgjennombrudd.
FM: Hvordan er det å være i Haugesund?
Line: Det er alltid en fest. Det er jo kjempegøy å få lov til å feste sammen med bransjen.
Lena: Jeg har vært her veldig mange ganger, og det er alltid fint å komme tilbake. Det er en kjempetrivelig festival.
FM: Hvor viktig er det å være åpningsfilmen på en festival av dette formatet?
Line: Det er superviktig, en skikkelig ære. Jeg gleder meg veldig til åpningen i kveld, det blir spennende å være til stede i salen og se publikums reaksjon.
Lena: Helt enig med Line, dette er en stor ære. Det føles alltid spesielt å åpne en festival.
OPPRIVENDE DYNAMIKK
I «Limbo» spiller Line Verndal husmoren Sonja, som har blitt i igjen i Norge etter at mannen Jo (Henrik Rafaelsen) reiste til Trinidad for å ta en godt betalt jobb i oljebransjen. Et halvt år senere reiser Sonja sammen med parets to barn til Trinidad for å bo der sammen med Jo.
Møtet med nytt land, ny kultur og en ektemann som har rukket å forandre seg ganske så mye på seks måneder, kaster Sonja ut i en eksistensiell krise. Hun finner støtte i den mer erfarne, svenske kvinnen Charlotte, som er gift med Daniel (Bryan Browne), en kollega av Jo.
Samtidig er Charlotte et slags speilbilde på alt Sonja frykter at hennes liv skal bli til, og det oppstår ubehagelig og opprivende dynamikk på både ytre og indre plan.
Line: Sonja er førstereis når det gjelder den store, eksotiske verden langt bortenfor Norge. Hun har sett frem til å være sammen med mannen sin igjen, samle hele familien. Men i Trinidad mister hun sin funksjon som husmor. Som utlendinger i oljebransjen tilhører de overklassen, og det er en selvfølge å ha hushjelp. Dette er uvant for Sonja, det å ikke ha som oppgave å stelle med huset og familien. Når hun i tillegg får vite at mannen har hatt, eller til og med fortsatt har, en elskerinne, så raser alt sammen for Sonja. Hun føler en enorm tomhet over hele tilværelsen. Sammenlignet med Charlotte er Sonja mer ulevd, hun har mye tynnere hud.
FM: Vi reiser mye i vår tid, og Karibia er liksom ikke så eksotisk lengre. Men på 70-tallet var det annerledes. For skandinaver må Trinidad ha opplevdes som en annen planet?
Lena: Ja, det er sant. Samtidig var kjønnsrollemønsteret totalt annerledes på begynnelsen av 70-tallet. Hva som forventes av en mann og hva som forventes av en kvinne. Mannen er den som forsørger familien, og som på de fleste områder er familiens ansikt utad. Kvinnen er ingenting i det offentlige rom, hun skal støtte mannen og være representativ. Hun har ingen identitet i seg selv, hun er liksom fru den og den. Denne kulturen var nok enda sterkere i disse miljøene som beskrives i filmen enn andre steder, så for Lines karakter, Sonja, var forskjellen mellom det hun var vant til i Norge og det hun møter på Trinidad helt ekstremt.
FM: Hadde noen av dere vært i Karibia før dere gjorde «Limbo»?
Line: Nei, for min del var det første gangen jeg var i Karibia.
Lena: Jeg har vært i disse områdene mange ganger før, men aldri på Trinidad. Men jeg har vært på Tobago, som er en helt annerledes øy enn Trinidad. Mye fattigere, selv om de to øyene til sammen utgjør et land. Trinidad har en miks av mennesker fra mange steder i verden, i tillegg til de innfødte, så man skiller seg ikke åpenbart ut som turist selv om man er hvit kvinne. Men klasseskillet er godt synlig, og var kanskje enda klarere på den tiden hvor handlingen i «Limbo» foregår.
KAMIKAZEPROSJEKT
FM: Fikk dere tid til å kose dere på de kritthvite strendene også, eller var det jobb, jobb, jobb?
Line: Vel… ikke så mye, egentlig. Men vi klarte jo å snike oss unna littegrann. Spise middag og sånne ting…
FM: Så dere fikk lov til å spise mat, altså?
Line: Hehe, vi fikk lov til å spise mat, ja. Veldig mye god mat!
FM: Line, fra "Himmelblå" til «Limbo»; var det et veldig stort sprang?
Line: Det jeg satte størst pris på, er at «Limbo» befinner seg i en helt annen sjanger enn en "Himmelblå". Det var fint å gjøre noe helt annerledes, og jeg fikk muligheten til å dykke mye dypere inn i karakteren. Ellers er det ganske likt når man er på et sett, uansett om det er tv eller film. Innspillingen er kanskje litt mer hektisk når man produserer for tv, man må gjøre flere scener om dagen. Men min jobb som skuespiller er den samme, jeg fokuserer på å få scenene til å sitte.
FM: Lena, du har jo vært med lenge nå, og gjort veldig mange filmer. Hvordan var det å jobbe med en "fersk" regissør som Maria Sødahl?
Lena: Maria er veldig nøyaktig og kunnskapsrik, og jeg tenkte ikke så mye på at dette var hennes første spillefilm. Hun er utrolig interessert i, og flink på, personregi. Hun hadde klare tanker og var veldig godt foreberedt. Hun bodde jo et år på Trinidad da hun var barn, og man merker at dette er et sted hun har masse kunnskaper om og som hun er følelsesmessig knyttet til. Hadde det ikke vært for Marias bånd til Trinidad, og produsenter som gjorde en fantastisk jobb med tilrettelegging av innspillingen, så hadde det nesten vært et kamikazeprosjekt å skyte en skandinavisk film der borte.
FM: Hva med deg, Line?
Line: Jeg hadde kjempeglede av å jobbe med Maria. Hun er så… kvikk! Jeg opplevde flere ganger at jeg kom med forslag på en scene, og Maria var ekstremt flink til å lytte til hva jeg mente, for så å dra det enda lenger. Hun er så oppegående og energisk, og hjalp meg hele tiden til å komme enda dypere inn i rollen.
FM: Hadde det vært mulig for dere å gjøre som Sonja og Charlotte i filmen: flytte etter sin mann og jobben hans, til helt fremmede steder i verden?
Line: Njaaa, altså, man skal aldri si aldri… Jeg er ikke så veldig stedbunden. Jeg liker å jobbe med film og tv, så hvis en flytting innebærer muligheter for meg også, så hadde jeg nok ikke kviet meg.
Lena: Jeg er veldig hjemmekjær. Så det å flytte langt vekk og bo der i mange år, er ikke noe for meg. Jeg har allerede takket nei til å flytte fra Sverige en gang tidligere, og jeg vil gjøre det igjen hvis det skulle bli snakk om det.
FM: Å? Fortell.
Lena: Det var på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Jeg hadde en agent som ville jeg skulle flytte til USA. Men jeg hadde det fint i Sverige og jobbet med folk som Daniel og Ingemar Bergman og Bille August, så hvorfor i alle dager skulle jeg dra?