Foto: Le LD Nguyen og PR / Buena Vista International
>>Les anmeldelsen av «The Karate Kid» her.
360 millioner kroner dro filmen inn i løpet av premierehelgen i USA, og bare det alene er langt over hva det kostet å lage nyinnspillingen av 1984-klassikeren «The Karate Kid». Det ligger an til svimlende inntekter når støvet har lagt seg i kinosalene verden over.
Dette ser imidlertid ikke ut til å anfekte stjerneregissøren når han tar oss imot på ærverdige Hankø Yatch Club.
Det var her på Hankø utafor Fredrikstad Harald vokste opp, og selv om han og familien bor i Santa Monica i USA nå, så er det tilbake til Hankø han søker når han skal puste skikkelig ut.
Midt i et usannsynlig hektisk lanseringskjør har Harald, kona Veslemøy og ungene sneket seg en kjapp tur hjem til gamlelandet for å nyte norsk sommer:
- Vi koser oss, er mest mulig sammen med barna, får hytta opp og stå, raker i hagen, skrur på vannet igjen, drar ut med båten, sånne ting.
- Det du opplever nå, den enorme suksessen med «The Karate Kid», er det noe man kan jobbe mot eller forberede seg til? Eller er sånne ting helt umulig å forutsi?
- Det har jeg faktisk lurt på selv. Både Veslemøy og jeg har vært målbevisst rettet mot dette her, så man gjør jo strategiske valg underveis for å komme hit hvor jeg er nå. Men det er alltid vanskelig å plukke riktig prosjekter og rette samarbeidspartnere og sånt.
PANTET FLASKER
Tiden flyr. Det har etter hvert blitt to tiår med hardt arbeid i form av en bråte reklamefilmer, kortfilmer og syv spillefilmer. Kona Veslemøy har vært en viktig partner siden paret ble sammen, den gang Harald var i startgropen for det som senere har blitt en lang og suksessfull regissørkarriere.
- Hun var den første som sa til meg at jeg skulle slutte å lage reklamefilmer for å tjene penger. At jeg måtte satse skikkelig, finne ideer og prosjekter som kunne ta meg videre.
- Hun satte opp selskap i Frankrike og i England, og har spilt en viktig rolle hele veien. De gode ideene, de riktige prosjektene, har alltid vært drivkraften vår, og ikke først og fremst penger. I starten måtte vi pante flasker for å få råd til husleie, men Veslemøy sto beinhardt på at det bor mer i meg. Dessuten har hun en veldig sterk estetisk sans, og er en viktig rådgiver.
- Du har aldri lagt skjul på din forkjærlighet for underholdningsfilmer, hva er forholdet ditt til den originale «The Karate Kid»-filmen?
- Ikke annet enn at jeg husker at den gikk på kino, og at jeg likte den og syntes den var, ja, hva skal man si… motiverende. Jeg liker filmer som tør og klemme til, ikke holde igjen. Med europeiske øyne synes vi jo gjerne at amerikanske filmer ofte er manipulerende og tar helt av med disse ”frysninger på ryggen”-greiene på slutten av filmene sine.
- Når det gjelder begrepet underholdningsfilm, så synes jeg det er litt meningsløst siden det kategoriserer på en feil måte. Det er det jeg kaller ”å sette kjerra foran hesten”. Jeg har aldri forsøkt å lage underholdningsfilm, jeg prøver alltid å lage filmene slik jeg vil ha dem.
- Jeg liker måten amerikanerne ikke holder tilbake på. Det er en usagt restriktivitet i det meste av europeiske filmer. Så fort man tar av og blir dratt med, så skal bremsene på. Vi skal liksom ikke drive med sånn lettsindig ”manipulering”. Amerikanerne er ikke redde for å kjøre på, engasjere folk, og dermed nå et bredere publikum. Man bestemmer seg jo ikke på forhånd for å lage en kommersiell film, man vet ikke hvor kommersiell filmen er før man begynner å selge billetter. Hvis jeg lager såkalt underholdningsfilm, hva er det de andre regissørene gjør da? Lager de bevisst filmer om ikke underholder, de da?
- Så underholdning og publikumsappell er en konsekvens av at filmen er bra?
- Ja, det er akkurat det jeg mener. I det første møtet jeg hadde med Will Smith, sa jeg at dette ville jeg lage som en kunstfilm. Og det er en risikofylt ting å si når du vet at du sitter med mennesker som, og da tenker jeg ikke på Will men på studiosjefene, som ser alt i forhold til billettinntekter. Men Will skjønte den. Jeg mente at dette var en film hvor man måtte bruke tid på karakterbygging og historie, og det var Will helt med på. Det var et maratonløp med pitching før jeg ”vant” og fikk jobben.
- Så «The Karate Kid» er, ironisk nok, den mest kunstneriske filmen jeg har laget. Jeg har ikke holdt tilbake i det hele tatt på det visuelle. Veslemøy og jeg har jobbet hardt med modeller, hvordan ting skulle se ut, lyssetting, vannmalerier… Og nå er vi oppe i over 100 millioner dollar i billettinntekter etter bare et par uker, og det viser det du sier: Konsentrerer man seg om å lage en god film, så kompromissløst man kan, så er sjansene større for at man treffer et bredt publikum.
KUNG FU KID
Harald Zwarts «The Karate Kid» er snarere en gjenfortelling av originalfilmen fra 80-tallet, enn en remake. Rammehistorien er den samme, men man har flyttet handlingen til Kina og gjort en rekke detaljendringer.
- Filmen burde kanskje hete «The Kung Fu Kid», og ikke «The Karate Kid»?
- Hehe, vi vet godt forskjellen mellom kung fu og karate. Det er morsomt når bloggerne rundt omkring tror at Hollywood ikke vet forskjell på disse tingene. Men det var et par avgjørende faktorer for at vi valgte å beholde tittelen. Den første er jo opplagt; det er en fordel å bli assosiert med originalen fra 80-tallet, beholde merkevaren.
- Den andre skjønner du når du ser filmen. Dre Parker, hovedpersonen, har lært seg karate på en videotape han har tatt med seg fra USA. Men i Kina er det jo kung fu som gjelder. Sånn sett fungerer tittelen som en stigmatisering, Dre er gutten som stikker seg ut og blir misforstått.
Det er produsent Will Smiths sønn, Jaden, som spiller hovedrollen som Dre Parker, en yngre gutt enn det Daniel Larusso (spilt av Ralp Macchio) var i den originale filmen. Asias største actionstjerne Jackie Chan spiller mentoren Mr. Han, hvor Pat Morita spilte Mr. Miyagi i originalen. Unge Jaden Smith måtte trene knallhardt for rollen. Zwart ville at slåssingen skulle være rå og direkte, slik vi har sett i for eksempel Jason Bourne-filmene.
- Vi ville jukse minst mulig, kampene skulle være intense og ”ekte”, ikke ballettdansing. Vi brukte kun wire når sikkerheten krevde det. Ingen hastighetsmanipulasjon i kamera, alt skulle se intensivt ut ved hjelp av kameravinkler og klipping.
FFK-VIMPEL
Zwart får ikke skrytt nok av Will Smith, som han holder som et kreativt geni.
- Noen av de beste ideene i filmen er Will sine. Når man jobber med en mann av Wills kaliber, så ville det vært dumt å ikke høre etter hva han har å si. Men jeg følte meg aldri overkjørt, vi hadde et fantastisk samarbeid. Dessuten er både Will og Jada ekstremt jordnære og vennlige mennesker. «The Karate Kid» er uten tvil den hardeste filmjobben jeg har hatt, men også den minst angstfylte.
- Jaden har jo en vanvittig stjernekvalitet. Har du sett lignende før hos andre barneskuespillere?
- Nei, jeg har sjelden sett en sånn karisma og sikkerhet hos så unge skuespillere. Det med stjernekvalitet ligger vel i Smith-familiens DNA. Samtidig har vi brukt mye tid sammen, min og Wills familie, og det første som slo meg var hvor jordnær oppdragelse Will og Jada utøver. Her er det ingen silkehansker, barna lærer at man må jobbe hardt for å oppnå noe. Utover det å være kjekk og talentfull, så er Jaden også et veldig varmt og utadvendt menneske, som gir mye av seg selv. Han kommer til å nå langt!
- Var det noen gang aktuelt å gi den originale karate kid, Ralph Macchio, en cameo-rolle i filmen?
- Nei, vi var klare på at verken Macchio eller William Zabka, som spilte bad guy’en i originalen, skulle være med nå. Dette er ikke en film hvor cameos passer inn, selv om det hadde vært den enkleste tingen i verden å ha med disse som en gimmick. Den eneste gimmicken i filmen er at jeg har sneket inn en FFK-vimpel i et bilde. Det syntes Jackie Chan var morsomt, hehe.
WILL SMITH SOM BÆREGUTT
- Hvordan var det å jobbe i Kina?
- Man merker kjapt at man er på et sted med en sterk og lang filmtradisjon. Folk var proffe, hardtarbeidende og dyktige. De sto på og tok ingen snarveier; de var ekstremt detaljerte og grundige både når det gjaldt foto og scenografi. Så det var rett og slett en fantastisk opplevelse å lage film i Kina.
Filmteamet og utstyrsmengden var i utgangspunktet gedigent, som en amerikansk storproduksjon seg hør og bør.
- Jeg måtte sett foten ned, og sa at vi ikke kunne drasse på alt dette utstyret slik vi gjorde litt på autopilot fordi vi var en stor Hollywood-produksjon. Jeg kalte alle sammen til et møte og insisterte på at vi måtte operere som en lavbudsjett kunstfilm. Jeg ville ikke ha mer utstyr enn det som passet inn i en bil.
På den måten klarte de å fikse seg inn på en rekke eksotiske og vanskelig tilgjengelige locations, som den forbudte by, den übertravle Beijing flyplass og de godt bevarte templene i Wu Dang fjellet – fødestedet til kung fu.
– For å komme seg opp til templene på Wu Dang, måtte vi ta en gondol som tok to personer av gangen. Jeg plukket ut det nødvendigste lyd- og kamerautstyr som vi MÅTTE ha med. Det var litt at et syn å se Will Smith bære utstyr, og Jackie Chan hjalp også til, vi var som en studentgjeng som holdt på å lage skolefilm.
– Hehe, ikke verst å ha to av verdens største stjerner til å være pakkesler?
– Nei, og det sier i grunnen mye om innstillingen til disse gutta, så mye makt og ressurser som de har. Filmens beste er alt det handler om.
- Du har tidligere uttalt til FilmMagasinet at det ikke er så stor forskjell på å instruere seks kællær fra Fredrikstad og storstjerner som Don Johnson, Liv Tyler og Matt Dillon. Hvordan var det med en action legende som Jackie Chan?
– Jeg tror noen av grunnen til at Jackie sa ja, var fordi rollen var utfordrende som skuespiller. Vi skulle bygge en karakter, det handlet ikke bare om action og kampsport. Han ville vise skuespillerferdigheter som ingen visste at han hadde.
- Da jeg traff Jackie første gangen, merket jeg fort at han hadde hjertet på rett sted, og skjønte at han var i stand til å gå i dybden på rollen som Mr. Han.
Braksuksessen fører nå til at Sony vil gjøre en franchise av «The Karate Kid». Manusarbeidet til oppfølgere er i gang. Og det ligger i kortene at Harald Zwart blir mannen som skal styre regispakene fremover også.
– Det blir veldig artig å jobbe videre med «The Karate Kid». Nå forlater vi gjenfortellingen og skal begynne på helt nye historier.
– Du og kampsport, hvordan ligger det an?
– Jeg har alltid hatt lyst til å drive med det. Jeg kunne sikkert ha trengt det også, for jeg har hatt mine episoder i gatene i Fredrikstad hvor tøffinger har drevet og bøllet. Og det er gjerne tøffinger som driver med kampsport, og det er litt synd. Det er jo vi som ikke er så tøffe som hadde trengt det. Men jeg er veldig fascinert av kampsport, og fikk i alle fall lekesloss litt med Jackie Chan på settet. Det var herlig, hehe.