Her er hverdagsliv skildret med håndholdt kamera, i en historie blottet for fiksfakserier.
Handlingen er komplisert nok: Et ektepar har søkt om skilsmisse fordi kona vil flytte til vesten og ta med seg datteren. Ektemannen i huset har en tungt dement far og passe på, og vil ikke reise. En innleid hjelper tar noen gale avgjørelser og et intrikat spill er i gang. Det dreier seg om regler, ting man ikke kan fortelle, stolthet og et finmasket, usynlig nett av normer, konvensjoner og uskrevne lover.
Vi har sikkert mye av det her til lands også, men filmen forteller oss hvor vanskelig reell kommunikasjon mellom mennesker kan være i et Iran der ære og anstendighet lett kan overskygge menneskelige verdier. Det som begynner som et samlivsdrama munner ut i en thrillerlignende historie med innslag av rettssalsdrama. Skildringen inkluderer folk fra ulike sosiale klasser og inneholder en enorm mengde nyanser, regissør Asghar Farhadi har et unikt blikk på menneskelig samspill.
Stilen er betraktende og historien unngår således å bli sentimental eller doktrineaktig. Intensiteten den er fortalt med hindrer den dessuten i å bli kjølig og passiv betraktende. Det er aldri tvil om at den handler om ekte mennesker, med alle sine feil og mangler.
«Nader og Simin: Et brudd» fikk for øvrig Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin, samt prisene for beste kvinnelige og mannlige skuespiller. Velfortjent!