Tittelens uortodokse bokstavering brukes for å danne ordet deUS, som den religiøst orienterte vil vite betyr Gud. At tittelen også sender tankene til det belgiske alternativ- bandet dEUS, lar vi ligge i denne sammenhengen.
deUSYNLIGE avslutter som kjent Erik Poppes trilogi om Oslo, som ble innledet av den ungdommelige, mørke, multikulturelle men ikke spesielt liturgisk anlagte Schpaa fra 1998. Film nummer to, den multiplottede og svært kritikerroste Hawaii, Oslo bød på derimot på sterke religiøse over- og undertoner, her var liv, død, synd, forsoning og engler blant hovedmotivene i den nokså komplekse web of lifestrukturerte historien. deUSYNLIGE er en på alle måter mer edruelig affære, men forteller også en lignelsesaktig historie som slett ikke er redd for å gripe tak i de store og uhåndgripelige tingene i livet. Med utgangspunkt i en, i hvertfall delvis uforståelig forbrytelse, kastes vi inn et sommermørkt Oslo med et oppkomme av nytestamentelige hentydninger:
Jan Thomas (tvileren?) har gjort bot for sine handlinger og prøver å vende tilbake til tilværelsen med en jobb som kirkeorganist, beskyttet under vingene til presten Maria (den hellige mor?). Men Agnes (lammet?), offeret for hans ugjerning oppdager ham og søker forløselse, rettferdighet og hevn. Ved å legge handlingen til et gjenkjennelig og familiært Oslo håndterer Erik Poppe den tunge tematikken uten å være svulstig, historien er mer menneskelig enn grandios og katedralsk, den kristelige symbolikken og anfektelsene kommer aldri i veien for filmens allmennmenneskelige tematikk om synd, bot, tilgivelse, hevn og forsoning. Skuespillet er i særklasse, ensemblet spiller med intens innlevelse og imponerende forståelse for menneskets psyke, muligheter og begrensninger. Jeg fikk ingen religiøs opplevelse av filmen, bare så det er sagt. Men som fortelling tangerer deUSYNLIGE stor, europeisk filmkunst.