Woody Allen lager film fra London igjen, og i motsetning til «Match Point» og «Scoop» er det en sommerlig og fargerik britisk hovedstad som åpenbarer seg på lerretet. Ikkeno regn og tåke, her er sol og glede. Neida, ikke så mye glede.
Vi snakker klassisk Allen-opplegg; angstplagede skravlekopper som er misfornøyde med livet så langt.
Anthony Hopkins er den gamle rikingen som har skilt seg fra kona og søker et slags playboyliv etter å ha brunet kroppen og bleket tennene. Kona (Gemma Jones) går til en spåkone (som kommer med tittelprofetien) og lever et bekymret, fordrukkent liv. Datteren (Naomi Watts) faller for sjefen og blir misfornøyd med jobben. Hennes mann (Josh Brolin) er en mislykket forfatter som søker lykken med nabojenta. Alle disse karakterene kan lett leses som uttrykk for Allens egen personlighet, særlig sistnevnte.
Man kan sikkert også beskylde Allen for å skamløst resirkulere personer fra sine tidligere filmer, det ville ikke være totalt grunnløst.
Vi snakker ikke om en klassisk Allen-film her, men en trygt, solid verk han ikke trenger å skamme seg over. Det er livlig, morsomt og alt annet enn gammelmannsaktig. Historien som etter hvert krystalliserer seg forvaltes effektivt, slik at interessen og nysgjerrigheten på disse menneskene holdes oppe hele veien.
At man har sett lignende saker fra Woody før er ingen stor innvending. Det er ikke lett å konkurrere med seg selv, men sånn tenker nok ikke newyorkeren heller. Han liker bare å lage film, og det skal vi være glade for.