Yes Man

Det er godt å se Jim Carrey i godt, gammelt gjøglerdriv igjen, selv om han har mange glimrende filmer av den mer seriøse sorten også. Denne gangen dreier det seg om en tvangstankekomedie ikke så ulik Lystløgneren (1997), men bare mye bedre. Carrey spiller Carl Allen, en frustrert kar som en dag får det for seg at han må bli med i et selvhjelpsprogram for å booste lykken i livet sitt. Prinsippet er enkelt: Si ”ja” til alt! Svarer han nei og dermed viser negativitet, så går ting ad undas.

Oralsex utført av en gammal kjerring? Ja. Dra på ferie uten å vite hvor man skal? Feste hele natta enda han har en date grisetidlig neste morgen? Ja. Ja, ja, ja. Ingen tilbud er for kjipe, ingen muligheter skal avfeies. Og det går riktig så bra for Carl, livet blir straks mer lystbetont, om enn litt slitsom, når han takker ja til absolutt alt og alle. Helt til han forelsker seg i en vakker, sprudlende og sjarmerende jente i Zooey Deschanels skikkelse. En dag stiller hun ham det uunngåelige spørsmålet: Skal vi flytte sammen? Carl synes at det kom litt brått på, men hva skal han svare? Yes! At det blir trøbbel ut av det, ligger i historiens natur. Selv om plottet har sine artige muligheter, så er det til syvende og sist Jim Carrey som atter en gang gjør hele filmen. Som han har hatt for vane å gjøre i tidligere lettsindige komedier. Da koker det ned til hvorvidt du er lei av gjøgleriene hans eller ikke.

Jeg er Jim Carrey-fan, og ler fremdeles godt av gummitrynet, de keitete bevegelsene og de dumme faktene. Det er så mye dritt som går for komedie der ute, og jeg tar Jim Carrey any time.