Kan vel like godt innrømme at begeistringen for denne filmen skyldes min entusiasme for temaet, nemlig det kaliforniske musikkensemblet The Doors. Har vel på følelsen at en tilsvarende dykk i arkivet-film om et annet band ikke nødvendigvis ville vært like interessant.
Dessuten er det nå en gang slik at det knytter seg mye mystikk og myter til både The Doors og musikken deres, og det er takknemlig filmmateriale akkurat som Jim Morrisons potente kombinasjon av høy intelligens, karisma og destruktivitet.
Hadde en film om ”kjedeligere” band som Status Quo eller The Eagles blitt laget på samme måte, ville ikke nødvendigvis filmen blitt like bra. Med andre ord; «When You’re Strange» er en film for fans og interesserte, og The Doors-menigheten vil ikke bli skuffa.
Det handler selvsagt mye om Morrisons personlighet, og det er gledelig at vi også blir ytterligere kjent med de øvrige bandmedlemmene, selv om DiCillo nok kunne utdypet dem enda mer, sluppet oss enda litt tettere på. Han makter uansett å lage mennesker av det ikoniske bandet, en nødvendighet etter Oliver Stones ekle og mytedyrkende film fra 1991.
Ytterligere props for at vi får en kjapp innføring i det musikalske universet, og at vi følger bandet i studio fra plate til plate.
For den jevne musikkinteresserte er «When You’re Strange» en fin innføring i The Doors, for fansen er den et selvfølgelig must. Og selvsagt for alle som fortsatt tror på poesi, frihet og ungdomsopprør.