Josh Harris var dotcom boblens ansikt utad i USA på 90-tallet. Uheldigvis ble han også ansiktet utad da boblen sprakk. Han var en av de første til å se potensialet i internett og kapitaliserte kraftig på det. Millionene rant inn og Harris var over alt i media. 60 Minutes, NY Times, Time Magazine og internasjonale medier var ute etter uttalelser fra visjonære Harris. Han engasjerte unge kunstnere og levde et utsvevende liv på Manhattan. Interaktivt nett-tv med live chatting begynte Harris med på 90-tallet. Samme greiene som TV-Norge gjør nå, 15 år senere.
Harris trakk seg ut av selskapet sitt og brukte en god del av pengene sine på et kunstprosjekt kalt ”Quiet – we live in public”. Harris bygget en bunkers midt i New York City hvor folk fikk bo og spise gratis, mot at han fikk filme alt som foregikk der. Et merkelig Big Brother-aktig prosjekt lenge før tv-konseptet Big Brother red verden som en mare.
Politiet trodde det var en dommedagssekt og raidet bunkeren dagen etter nyttårsaften 2000.
Eksentriske Harris gikk inn i en lang og tung depresjon og brukte siste rest av dotcom pengene sine på å kjøpe en eplefarm hvor han kunne klekke ut sitt neste prosjekt.
I mellomtiden har båndbredde og internettbruk eksplodert verden over. Harris har et nytt konsept som han prøver å tilby store selskaper som myspace og youtube, men ingen vil ha noe med ham å gjøre.
Dokumentaren «We Live in Public» vant Grand Jury Price under fjorårets Sundance festival. Filmen er vellaget men ikke spektakulær på noen måte. Harris er en interessant karakter, men filmens billedmaterial er stort sett satt sammen av gammelt arkivfoto og er blir dermed noe trøttende å se på i lengden.
Det meste av handlingen forgår på 90-tallet og estetikken er veldig preget av dette. Sånn sett er «We Live in Public» en fin tidskoloritt på 90-tallet.
Det vises altfor få dokumentarer på norske kinoer, men hvorfor valget falt på denne, av alle, forblir et mysterium for meg. Selv om den er kurant nok.