Spielberg-sentimentalitet trenger ikke være av det onde. Denne anmelder hadde for eksempel stor sans for den svært melodramatiske The Terminal fra 2004, der Tom Hanks spilte en fyr fra Øst-Europa/ Det tidligere Sovjetunionen som plutselig blir statsløs og må leve sitt liv inne på JFK-flyplassen i New York. Tårevått, fullt av strykere og skikkelig feelgood.
Med War Horse har den 65-årige regissøren laget en film med en hest som viktigste rollefigur. Vi treffer dyret allerede under fødselen og lar oss fortelle at vi har med en høyst spesielt fole å gjøre. ”Remarkable”, blir det sagt, flere ganger. Vi befinner oss i Devonshire på det tidlige 1910-tallet. En fattig, eiegod bonde med visse alkoholproblemer bruker uforsvarlig mye penger på å kjøpe denne hingsten, som går fra mannevond til føyelig og snill etter å ha blitt trent av den tålmodige sønnen i huset. Men så bryter første verdenskrig løs, og hesten blir sendt ut til skyttergraver og slag. Og veksler mellom frontene, i reneste Barry Lyndon-stil. Vil den overleve krigen og bli gjenforent med sin sympatiske trener? Deri ligger spenningen.
War Horse fremstår som en nokså kynisk film, der Spielberg på billig vis spiller på sentimentalitet og lettkjøpt dyresympati uten helt å ha hjertet i det selv. Skildringen av slag og krigsherjet mark under Europas store krig er svært ujevn, her er både imponerende bilder av slaget ved Sommes og skikkelig kjipe sekvenser med dataanimert regn og skuespillere som ikke lykkes med å overbevise oss om at de befinner seg på en slagmark og ikke foran en diger grønn vegg i et studio.
Filmen krever dessuten en rimelig drøy heste-entusiasme av sitt publikum, hvis du ikke digger hester har du falt av handlingen omtrent før den er i gang.