«Utryddelsen» er filmatiseringen av deportasjonen av de franske jødene fra Paris, i stor grad sett fra barns synsvinkel, ikke ulik ungarske «Fateless» fra 2005.
Vi følger de jødiske familiene Zygler og Weissmann på Montmartre sommeren 1942. Samtidig blir vi tatt med i storpolitikkens stygge stuer: Vichy-regimets statssjef Philippe Petaine blir presset hardt fra tyske myndigheter (vi er ved et par anledninger også hjemme hos Hitler) for å utlevere jødene til konsentrasjonsleirene.
Alle som ikke klarer å rømme, eller søke tilflukt, blir internert i det enorme stadionanlegget Vélodrome D’Hiver, til sammen 13 000 mennesker. Med minimale mengder vann, mat og helsetjenester. Derfra bærer det videre ut i elendigheten.
Samtlige mennesker i «La Rafle», som er filmens franske tittel, skal ha eksistert i virkeligheten. Men med sine påkostede kamerakjøringer og sin elegante, men nokså motstandsløse, cinematiske stil, søker ikke filmen realisme, i hvert fall ikke som filmfortelling. Historien kunne nok blitt mer effektiv med en subjektiv og mer håndholdt kamerastil, og gjerne med flere klipp. Likevel kommuniserer «Utryddelsen» intuitivt med denne anmelders følelser, og det er jo noe av det viktigste.
Samtidig forteller den en viktig og tragisk historie. Men man tar seg i å ønske at måten den var fortalt på var mindre glætt.