Hvor ofte ser man en film som aldri blir kjedelig? En film som gjør at du føler deg mentalt og fysisk utslitt og som ikke i et sekund lar nervene være i fred? Dette er uten tvil den definitive oppskriften på hvordan man skal lage vellykket kommersiell action for massene.
Ihuga kunstfilmentusiaster kommer sikkert til å snu seg vekk i gremmelse over dette, men det å ha en spenningskurve som er oppe og går i en og en halv time er for min del den største kunst av dem alle.
En menneskelig feil fører til at et tog uten fører, men med tonnevis av farlige kjemikalier, knuser alt på sin vei. Det er som om fanden selv har tatt bolig i en haug av metall og betong. En drapsmaskin som myndighetene ikke klarer å stoppe - den ultimate bad guy.
To ansatte i et togfirma prøver så godt de kan å stoppe dette svære beistet før en eventuell katastrofe inntreffer.
Denzel Washington er stø som en bauta og Chris Pine likeså. Gutta har spilt helter før og gjør sitt beste som vonbrotne menn med hver sin utfordring på det personlige plan; den ene er enkemann og snart arbeidsløs og den andre har en kone som vil skilles. De representerer David mot Goliat; arbeidere mot myndighetene.
Klisjeene om hvordan en helt skal være, blir uten hemninger rendyrket. Til tider kan det bli litt for mye fokus på denne oppofrende og svært så velkjente mentaliteten; ”jeg bryr meg ikke om meg selv lenger, alt jeg vil er å redde de uskyldige forsvarløse menneskene der ute.”
Men, filmen funker. Tony Scott er en ekspert i hardbarket action, og selv om hans storebror Ridley har mer kred blant forståsegpåere skal det godt gjøres å lage noe som er så spennende som dette.