Tilbake til Yorkshire

Syting er undervurdert. Det kan være forfriskende og ganske morsomt med klaging og okking hvis det blir fremført med en viss selvironi, en visshet om at man faktisk syter.

Denne distansen er imidlertid ikke-eksisterende i "Tilbake til Yorkshire", det skal jeg hilse deg og si! Colin Firth spiller poeten med det svært litterære navnet Blake Morrison, og han har problemer med faren, en selvopptatt lege i Jim Broadbents patriarkalske skikkelse. Far vil at sønn skal følge samme yrkesvei, og i tilbakeblikk til det tidlige sekstitall, med gjenvendende radiomeldinger om Cuba-krisen, lar vi oss fortelle at Blake har hatt et ganske trøblete forhold til faren fra barnsben av.

Den stillfarne sønnen lar seg overkjøre av sin dominerende og karismatiske far. Når faren ligger for døden må Blake ta et oppgjør, og det går mot forløsning. Jeg lar det være opptil leseren å finne ut om det ender med konflikt eller forsoning, men vit at veien dit er så full av pompøs selvhøytidelighet at det går over alle smertegrenser.

Filmen er så stiv og selvmedlidende at vi ikke gir Blake den sympatien han gjør krav på. Tvert imot, får vi mer medlidenhet med faren, og det er neppe meningen. Det stive og svulstige filmspråket, og Colin Firths evige triste stirring i speilet bidrar heller ikke til å gjøre "Tilbake til Yorkshire" (som på originalspråket har den like patosfylte tittelen "And When Did You Last See Your Father") til en interessant film. Ved flere anledninger treffer vi forresten en onanerende og trist Blake. Passende, for denne filmen er nettopp en langtrukken, selvmedlidende, selvrettferdig og selvhøytidelig masturbasjonsseanse som på ingen måte anbefales.