This must be the place

Sean Penn er Cheyenne. Pensjonert goth-artist med utseende inspirert av Robert Smith fra The Cure og Siouxsie Sioux fra Siouxsie and the Banshees. Det er nærliggende å tro at navnet er inspirert av sistnevnte. Vi får aldri noen eksempler på Cheyennes musikalske uttrykk. Han lever en tilbaketrukket tilværelse i en fjong forstad til Dublin, med snill kone og en mikroskopisk vennekrets. Han døser seg gjennom dagene, gotikkens blaserte livstrøtthet, år med tungt narkotikabruk og sorgen over at flere fans har begått selvmord etter å ha hørt musikken hans, har gjort ham til en trist, tungt sminket, litt klokere utgave av Ozzy Osbourne. Slik vi kjenner ham fra Osbournes, altså.
This must be the place tar en overraskende og helt annen retning enn andre rockepensjonist-filmer, som Performance og Last Days. Vår plagede hovedperson drar nemlig til barndomshjemmet i New York for å delta i farens begravelse. Det jødisk-ortodokse opphavet viet livet sitt til å spore opp en tysk vakt som plaget og ydmyket ham i Auschwitz og Cheyenne tar opp tråden. Med lånt pickup legger den forsofne rockeren ut på nazi-jakt, en søken som sikkert også kan beskrives som en jakt på seg selv, på sin egen identitet. Selv hevder han det ikke er tilfellet.

 
Det er ikke godt å si hva italieneren Paolo Sorrentino vil med denne historien. Gi Sean Penn en flamboyant rolle? Få en unnskyldning til å vise et severdig konsertopptak med Talking Heads-vokalist David Byrne (som også står for soundtracket)? Gi oss en eksistensialistisk coming of age- historie om kommunikasjonsproblemer og identitet? Filmen kaster flere baller, både tematiske og narrative, opp i luften enn den klarer å ta i mot. Resultatet er en forvirrende, schizofren og rar film, riktignok ikke uten besnærende øyeblikk og stemninger.