Thirst

De med kjennskap til Park Chan-Wooks filmer, vet at vi snakker om en helt unik filmskaper hvis filmer bugner over av fantasi og fortellerglede. Alle som har sett Old Boy (2003) eller Lady Vengeance (2005) vet hva vi snakker om.

Vampyrfilmer er i vinden for tiden. Sjangeren er revitalisert med tv-serier som True Blood og Twilight. Konseptet har kommet langt siden F.W Murnaus Nosferatu (1922), men Park Chan-Wook drar det lenger enn noen andre.

Hovedpersonen er en katolsk prest som ofrer seg som prøvekanin for en vaksine mot en grusom byllepest-aktig sykdom. Han dør, men først får han en blodoverføring fra en anonym donor. Dermed er det i gang. Presten trenger blod for å holde byllepesten unna, ferskt blod er det eneste som hindrer sykdommen i å bryte ut igjen.

Siden han er prest, klarer han ikke drepe uskyldige, så han jobber på sykehuset og stjeler blod av komatøse pasienter for å holde seg i live. I tillegg merker han kjødets lyster for første gang i sitt kyske liv.

Thirst er grotesk men søt, erotisk men avskyelig, stygg men vakker - vekselvis, gjennom hele filmen. Vi aner ikke hva neste scene vil bringe. Park er en veritabel Sør-Koreansk eske av overraskelser. Han leker med tabu så vel som klisjeer. Helt uten blygsel.

Thirst er filmkunst på aller høyeste nivå. Park spiller i sin egen liga. Det zoomes inn på makronivå og lekes med syke kameravinkler, spesialeffekter, svart humor, subtile referanser, bizarre sexscener, drøy men estetisk. Dette er med andre ord ikke en film for sarte sjeler.

Filmen vant for øvrig juryprisen under fjorårets Cannesfestival.