The Wolfman

Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Finnes det noe døvere enn varulver? Plaging av pietistisk bygdefolk (som etter hvert mobiliserer seg med fakler, sølvkuler og høygafler) etterfulgt av obligatorisk uling mot månen: ”Uuuul! Mea culpa! Jeg kan ikke noe for det! Uuul! Bak pelsen og den ville drapslysten er jeg bare en usikker sjel, revet mellom tro og tvil! Uul!”.

Planen var selvfølgelig å møte The Wolfman med et så åpent sinn som mulig. Legge bort fordommene og kanskje til og med håpe på en slags fornying av en genre som er kjent for sitt ekstremt begrensede potensiale. Og hva fikk jeg? Verdens mest tradisjonelle historie, fortalt med et heseblesende mas av et lydspor. ”Dramatisk” musikk til hver scene, skrik, skvettescener, smertebrøl og uling. Mot månen, selvsagt. En hul og uinteressant handling om altovervinnende kjærlighet og råtne familieforhold. Spenningen uteblir, drukner i den treige historien og alt fiksfakseriet. Ikke får vi noe forsøk på forklaring på hva en varulv er eller symboliserer heller.

Synd, for myter om antropomorfe, morderiske beist går igjen i alle kulturer og finnes i skriftlige kilder helt fra de gamle grekerne. Se Michael J. Fox-perlen Teen Wolf fra 1985. Der oppnår helten popularitet og stor idrettssuksess etter å ha blitt forvandlet til en real highschool-varulv!