Satt på spissen var det bare to filmer jeg virkelig så frem til i år – Lars von Triers «Melancholia» og Terrence Malicks «The Tree of Life». Ikke fordi nevnte regissører alltid leverer gjennomførte filmer, men fordi filmene deres aldri er likegyldige.
«The Tree of Life» er, som forventet fra Terrence Malicks hånd, visuelt slående og enestående finstemt. Dessuten er den jævlig pretensiøs – på en bundringsverdig måte. Malick behandler bassale spørsmål om livets retning og menneskets eksistens gjennom en på overflaten simpel historie, som til og med kan beskyldes for å være litt cheesy.
Vi følger en middelklassefamilie i USAs midtvest. Mor (Jessica Chastain) er jordnær, kjærlig, følsom og unnvikende. Far (Brad Pitt) er hennes rake motsetning ; han har ikke nådd sine ambisjoner her i livet og tar ut frustrasjonen ved å være tyrannisk og dominerende overfor sine tre sønner – som han ønsker å forme til tøffe, albue-seg-fem-mennesker slik at de skal stå godt utrustet til å møte den harde verdenen der ute.
En slik oppvekst setter selvfølgelig dype spor i barna.
Et tilsynelatende enkelt drama dras igang gjennom visuelle og auditive grep som knytter menneskets tilstedeværelse opp mot kosmos’ kaotiske orden. I en snau halvtime taes vi med på en gjennomgang av universtes utvikling og livets opprinnelse, og da lar du deg både fascinere og frustrere : Hva i helvete er det Malick ønsker å fortelle ? Snart skinner likevel budskapet igjennom : Et menneskes liv har klare likheter med universets mystiske kombinasjon av formålsrettethet og tilfeldighet.
Uansett hvor dominerende faren er og hvor store sår han lager i ungenes sjel, så lykkes han ikke i å forme guttenes personlighet i en annen retning enn det de er bestemt for i utgangspunktet. Mennesker skaper barn, Gud skaper personlighet, som de sier i Asia.
«The Tree of Life» er hyperpretensiøs på den måten at den både forsøker å forklare menneskets liv, og samtidig endre din måte å se på livet på. Man kan lese for lite eller for mye inn i filmen, og i hvilken grad budskapet trenger gjennom hos den enkelte vil selvsagt variere. Men «The Tree of Life» vil garantert både forundre og få deg til å tenke.
Terrence Malick har levert nok et mesterverk, punktum.