Det er ikke lett å få sansen for en film når man tar seg i å intenst mislike dens hovedkarakter. En person det er meningen at man skal like, sannsynligvis på grunn av hans nyjoviale egenskaper.
For newyorkeren Wally Mars, som er filmens hovedperson, er nevrotisk, klønete, "håpløst ærlig", og full av godslige, lette tvangstanker. Alt for å gi ham litt av den samme hjelpeløsheten som gjør at så mange faller for Hugh Grant, Colin Firth og han i Ally McBeal. Han har et utseende og en sveis som sender tankene til megafonmannen i "Extreme Makeover: Home Edition", men som du skjønner er energien langt mer innovervendt og passiv-aggressiv.
Han jobber med noe innen pengeplassering. Klesstilen er sikkert den mest helsprøe og elleville på hele fondsforvaltningskontoret, tenk å jobbe med noe så formelt og likevel gå med parkas, håhåhå.
Wally sliter naturlig nok på damefronten, han er ulykkelig forelska i bestevenninna Kassie (Jennifer Aniston). Når sistnevnte arrangerer en inseminasjonsfest for å feire at hun endelig har fått en sæddonor, skjer det en liten ulykke. Wally leker nemlig med herrekremboksen (donoren har allerede donert, og beholderen står synlig på badet) og søler den ut. Han må derfor fylle opp med egne varer.
En intetanende Kassie flytter ut på landet, gravid med sin gamle bestevenn. Moroa skal liksom starte når Kassie flytter tilbake til New York syv år etter. Sønnen er nemlig like nevrotisk og vanskelig som sin biologiske far. Som kanskje må si sannheten etter hvert. Har du lyst til å vite hvordan det går?