The International

Clive Owen og Daniel Craig var de to siste navnene som stod igjen på blokken da den nye James Bond skulle utvelges. Clive Owen trakk det korteste strået. Daniel Craig har måttet putte på 20 kg med muskler og har omskapt James Bond til en fåmælt actionstjerne med sexappeal. Clive Owen står derimot fri til å plukke roller som i denne filmen. I The International spiller han en bitter eks-Scottland Yard etterforsker som har fått en kontorjobb i Interpol etter å ha brutt etikette i S.Y. Interpol er en organisasjon som ikke får håndheve noe ettersom de har hendene kneblet av de forskjellige lands ulike lovverk.

Owen er i nakken på en stor internasjonal investeringsbank som bruker ublu metoder for å skaffe/kvitte seg med kunder over hele verden. En klappjakt på bankens hitman fører oss til Berlin, Roma, Paris, Luxemburg, New York og Istanbul. I beste James Bond ånd. Men til forskjell fra Bondfilmene hvor en biljakt avløser en båtjakt og skurken er tegneserieaktig eksentrisk, så er The International mer hardkokt, hovedskurken er en kald byråkrat som snor seg i internasjonalt lovverk.

Filmen har en realistisk, intellektuell tyngde James Bond-filmene mangler. Owen er smart, men ser usunn ut, med tredagersskjegg, han har ikke sovet eller spist på et par dager. Han er lei tregheten i Interpols byråkrati og han gjør noe med saken.

Regissør Tom Tykwer smalt inn på den internasjonale scenen med Løp Lola, løp i 1998. Siden har han gjort en rekke fine filmer. Tykwer beviser her ettertrykkelig at han fikser internasjonale samproduksjoner i stort format. Med The International har Bourne-filmene fått en seriøs utfordrer.