Hvis du synes det er noe kjent med tittelen, så er du slett ikke ute og padler. Denne sør-koreanske perlen av en film har oppnådd kultstatus rundt omkring, særlig borte i Asia, og er et eneste stort, ærbødig nikk til Sergio Leones spaghetti western-klassiker «The Good, The Bad and The Ugly».
Vi kan godt kalle Kim Ji-woons film for nuddel western. Eller eastern, om du vil.
Historien har store likhetstrekk med Leones film, men noen direkte remake er det ikke. Alle som har peil på film burde kjenne til vekselforholdet, den gjensidige inspirasjonen, mellom Østen og Vesten innen genrerekken western, martial art og gansterfilm. Skuldreklappene og hyllesten har gått begge veier.
«The Good, The Bad, The Weir»d har lagt handlingen til Manchuria-området oppe i det forblåste nordøst-Asia. Her møter vi tre karismatiske og temmelig outrerte karakterer, som alle er på jakt etter den samme skatten, eller nærmere sagt, skattekartet.
Filmen er visuelt og fototeknisk i særklasse, med et røft og samtidig poetisk bildespråk stappfullt av finurlige vinkler og detaljrike sveip over det golde ørkenlandskapet.
Videre bys det på en røys med heseblesende, velkoreograferte actionsekvenser – av og til kan det til og med tippe over og bli for mye. På dette området kontrasterer Ji-woon med sitt store forbilde Sergio Leone, som var makeløs når det gjelder å dra tempoet ned og la stemning og spenning henge dirrende i lufta.
Uansett, «The Good, The Bad, The Weird» mangler ikke på narrativ eleganse, og det den taper på psykologisk dybde tar den igjen på energi og uforskammethet.
Et friskt pust i dagens filmflora, anbefales!
Bli den første til å kommentere denne saken!