En av de beste norske dokumentarene det siste tiåret heter Blod og ære, har regi av Håvard Bustnes og omhandler karrieren til bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen og familien hans. Lukkøye, i filmen omtalt som «the blackest white boxer ever» trosset råd fra det profesjonelle apparatet og overlot trening og management til sin fargerike familie, anført av en entusiastisk far, nå avdøde John Klemetsen.
Historien har visse paralleller til karrieren til proffbokseren Micky Ward, som hadde mye å takke og bebreide den eldre halvbroren Dicky Eklund for. Dicky: Tidligere proff hvis karrierehøydepunkt var å slå ut legenden Sugar Ray Leonard. Eller snublet favoritten?
Nå, det vil si på det tidlige nittitall, hviler Dicky (Christian Bale) på sine laurbær som lokal helt i et stusslig nabolag, han har utviklet et betydelig crack-problem, har i overkant høye tanker om seg selv og nokså lav impulskontroll. Et strengt tilfelle av det som i dag kalles ADHD, mest sannsynlig.
Micky (Mark Wahlberg) lever i skyggen av broren, men prøver å stable en boksekarriere på beina selv. I tillegg søker han lykken på kjærlighetsfronten med den hakket mer ressurssterke, så vidt collegeutdannede bartenderen Charlene (Amy Adams).
Ingen av delene foregår friksjonsfritt med en halvsprø narkoman bror og en dominerende mor og hennes hær av arbeidsledige tjukkasdøtre spøkende i bakgrunnen, vi snakker altså om en «mot alle odds»-story her. Mickys kamp og valg faller som i virkeligheten i skyggen av broren.
Mark Wahlberg spiller sin lite oppvakte hovedperson med menneskelighet og har hentet ut det han kan. Men Christian Bale viser at han kan mer enn å hvese maskulint i rollen som som Dicky og stjeler således showet med sin nevrotisk-maniske narkomane eksbokser.
Filmen ville vært tjent med en nærmere nyansering av Micky, men «The Fighter» står like fullt frem som en god boksefilm.