The Artist

Det er lettvint som anmelder å ty til åpenbare klisjeer og ordspill når man skal skrive om den største kommersielle stumfilmsuksessen i nyere tid. Jeg nevner i fleng «talk is cheap» , «ord blir fattige» og «handling sier mer enn ord». Men et uvant formgrep er ikke i seg selv nok for å imponere.

Derfor er det gledelig å meddele at inntrykket man sitter igjen med etter å ha sett The Artist er at historien ikke kunne blitt fortalt på en annen måte. Når lyden inntar filmens verden er det ikke lenger behov for Valentin, stumfilmens superstjerne på 1920 tallet. Den eneste som har tro på hans talent er skuespilleren og hot shot Peppy Miller. Mens Peppy har en lysende karriere som ”snakkende” skuespiller er Valentin avfeid som gammel og utdatert. Ytterpunkter i suksess, men med en ting til felles; de elsker hverandre. Å oppfatte dette som eksperimentelt er feilslått.

Filmen har en klassisk lineær dramaturgi som følger alle konvensjoner og historien i seg selv kunne ikke vært mer publikumsvennlig. Men det er utvilsomt innovativt og nytenkende å bruke en eldre, nesten glemt filmatisk form og tilpasse den dagens publikum.

Tematikken er like aktuell i dag som i 1920. Det finnes flere som Valentin; skuespillere som har blitt typecastet til samme rolle igjen og igjen og når Hollywood og publikum går lei er det lite å lene seg tilbake på. Kjente 80-talls stjerner som John Travolta og Corey Haim forlot bransjen med halen mellom beina og sistnevnte en god dose dop i innerlommen. Suksessen deres var synonymt med en definert stil og epoke. Men som kjent gjorde Travolta comeback. Om Valentin greier det samme anbefaler jeg på det sterkeste at du tar deg en tur på kino og finner ut av.