Thale

Vi møter åstedsvaskerne Leo og Elvis, et radarpar som ikke akkurat fant opp kruttet. Mens de skraper hudrester og blod fra gulvet der deler av en gammel mann ble funnet, ramler de over en ufattelig mystisk kjeller og sanser ugler i dødsbo-mosen. Plutselig spretter det en naken dame opp av et badekar og blir liggende nærmest livløs over kanten. Heltene våre mistenker at dette er selveste Huldra!

Dessverre klarer jeg ikke tro på reaksjonene deres, og dermed heller ikke filmens mystiske mytologiske univers. Jeg sukker oppgitt innvendig før jeg skvetter til så stolryggen rister. For en del gode spenningsmomenter har filmen, det skal den ha. Jeg ville tross alt bestandig vite hva som skjedde videre.

Jeg har sjeldent vært mer forvirret rundt spørsmålet om noe er fantastisk eller usmakelig enn etter denne filmvisningen. Den dramatiske kameraføringen får deg til å svette, og det serveres kontrastfylte bilder og lekre utsnitt. Og til tross for karakterenes innblandede personlige problemer som ikke hører noe sted hjemme i historien, noe merkelige valg på manusfronten og animerte monsterlignende zombiedamer (say no more), har denne filmen en ny klar stemme på det norske filmmarkedet, en stemme jeg tror vi kommer til å høre mer av. Dette er Aleksander Nordaas sin første spillefilm, og enten du elsker eller hater den kommer du til å kjenne noe. En klok filmlærer sa til meg en gang at hvis en film får deg til å kjenne noe i mellomgulvet, ja, da har den gjort noe riktig.