Den første TRON-filmen fra 1982 ble ikke noen stor suksess. Men det har skjedd saker og ting på 28 år. Vi har vært gjennom en digital revolusjon eller hva man nå skal kalle det, filmen har fått høy status blant nerder, både de som digger data og de halvautistiske Comic-Con-geekene.
Ikke minst har den suksessfulle franske elektronikaduoen Daft Punk dukket opp, et hipt, salonfähig, kredibelt og svært TRON-inspirert band som sikkert har vært manges inngangsbillett til TRON-universet.
Garret Hedlund spiller Sam Flynn, hvis far forsvant i 1989. Teknologi-idealismen hans fører ham inn i et digitalt univers, designet av faren. Gjett hvem han møter der. Og gjett om det gode må kjempe mot det onde.
«TRON: Legacy» er ikke vårt tiårs Matrix for å si det veldig forsiktig. Det gjennomtenkte og stilfulle universet faller dessverre i skyggen av alt maset og en rotete forvaltet historie. Karakterene er ikke tegnet med kjærlighet og nysgjerrighet, man bryr seg ikke allverdens om hvordan det går med dem eller om verden går under eller ei.
Som i de senere Star Wars-utgavene har filmskaperne vært mer opptatt av å få opp en ganske vrien fortellermessig kabal enn å fortelle en historie på en engasjert og entusiastisk måte. I tillegg krever den for stor kunnskap om den første filmen fra sitt publikum.
Tidvis funker det imidlertid veldig bra. Når lydeffekter og Daft Punks musikk smelter sammen og det som skjer på lerrettet er på sitt mest musikkvideoaktige er filmen en ren og sann glede for hørsel og syn. Helhetlig funker det litt under middels.